Turen fortsetter gjennom Tyrkia. Jeg skal ikke kjede deg med flere svulstige veibeskrivelser, men det er utrolig flott, dette landskapet og Erdogan-veiene.
Etter et opphold i Erzincan – der vi får gratis middag bare fordi vi er mc-turister – kommer vi til Bayburt der et nytt høydepunkt på turen venter – «The Road of Death» – vei D915 mellom Bayburt og Of ved kysten.
Jeg har sett mange videoer på nett av dette grusstrekket som på sitt høyeste går over Gecidi pass på 2400 moh. og har av en eller annen grunn gledet meg veldig til å kjøre der selv.
Blir litt skeptisk når vi nærmer oss og ser at fjellet er innhyllet i tåke.
Jo høyere vi kommer dess kaldere blir det og i det grusveien begynner er vi fullstendig innhyllet i fuktig tåke som legger seg på visiret. 12 grader. Sikten er max 20-30 meter – etter det forsvinner han foran fullstendig ute av syne…
Vi snegler oss frem, veiene er veldig smale, våte og stedvis i dårlig forfatning. Plutselig går det utforbakke på andre siden: 38 hårnålssvinger av den VIRKELIG krappe og bratte sorten!
Helt ned i krabbetempo, jobbe med balansen og vri 300 kg mc og bagasje rundt disse svingene. Igjen går tankene til MC Adventure Tours på Hedmarken der jeg har forberedt meg på gruskjøring. Uten den basistreningen der hadde jeg vært i store problemer nå.
Men ikke i så store problemer som de to irakerne som kommer kjørende mot oss i en liten, lav Hyundai. Vi klarte å overtale dem til å snu – de ville ha havnet i deep shit oppi der!
Sånn i etterkant tror jeg at jeg skal være J… glad for at jeg ikke kunne se noe utenfor veien. Hva var det jeg tenkte på – jeg med min høydeskrekk??? Jeg er søkkvåt til skinnet og det aller meste kommer innenfra – det er pur angstsvette!
Vi får oss en liten pause på en kaffesjappe oppe i fjellet der, et sted som er blitt berømt på nettet.
Oppkvikket, oppvarmet og oppløftet av lovnaden at vi nå var snart nede fortsetter vi. Det var selvfølgelig ikke sant, men det verste var overstått.
Omsider letter tåka litt også og vi kan se litt mer på vei ned mot byen Of, endepunktet nede ved Svartehavet. Et skikkelig alpelandskap åpenbarer seg på vei ned. Små landsbyer klamrer seg fast høyt oppe i fjellsidene. Her hadde «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» hatt mye å hente.
Som en siste hilsen fra fjellet HØLJER det ned det siste strekket mot havet – men så skinner sola opp.
Of er ikke så langt fra Sarpi, grensa mot Georgia.
Vi overnatter, rommet har ikke AC så vi setter dører og vinduer på vid gap – uvitende om at vi har et sånt moske-høyttalerstativ rett utenfor….
Georgia
Neste morgen er det grensekryssing til Georgia. Før grensa står trailerne i kø, km etter km etter km… Det må være en fæl jobb å være trailersjåfør.
Tyrkerne smiler oss gjennom og bortsett fra en ufattelig ineffektivitet på georgisk side går det ganske greit for meg og Erik. Det går jo noen timer, men ikke verre enn forventet. Vi gjør slik vi lærte inn til Tyrkia og kjører fram til starten av køen. Her er folk IKKE like glade for det og vi får mye grov kjeft fra de vi passerer – omattat og omattat. Det skal bli et lite frempek til trafikkulturen i Georgia…
Gaute blir straffet med å bli sendt bakover i køen og vi må vente en god stund før han kommer seg gjennom. Og det skal bli verre, for på georgisk side nekter de plent å slippe ham inn med utleiesykkelen!
Masse styr, men Gaute får kontakt med utleiefirmaet og får klarlagt HVILKET av de utallige dokumentene de har sendt med ham som er det riktige. Omsider gidder de georgiske grensevaktene å kaste et ekstra blikk (med Google Lens og oversetter 😀) på papirene hans og vi kommer oss gjennom, puh!
Vi prater litt med en gruppe tyskere som tråkker seg på vei mot Georgia. De sykler og tar seg en jobb innimellom for å finansiere turen. De som har holdt på lengst startet fra Hamburg for over et år siden! Med seg i en tilhenger har de sin kjære hund. En snål tilværelse, den er ikke for alle!
Obligatorisk mc-forsikring må kjøpes på grensa. Det er et utall sjapper som selger slikt, veksler penger etc. Det foregår ganske ryddig og de tar ikke noen upris – selv om det er dustete. Jeg ER jo forsikret, men vi er utenfor Green Card-samarbeidet, og da hjelper det ikke….
Vi kjører inn til Batumi og får en første kjennskap til den fullstendig VANVITTIGE georgiske kjørestilen. Dette er det verste vi har opplevd så langt! Vi trodde vi hadde sett det meste i Istanbul – men der kjører de som kjøreskoleelever i forhold til georgierne.
Hadde if.no visst hva som foregår her hadde de nok ikke gitt meg kaskoforsikring for Georgia, nei! Vi ser kræsja og ramponerte biler overalt. Det er den skjære galskap, det er INGEN som følger noen som helst slags regler – her er det hver mann for seg selv.
Det myldrer av biler – ingen scootere – og merkverdig mange ekstremt dyre saker; Lamborghini, Maserati, Jaguar, BMW, Mercedes – sportsbiler og svære SUV’er. Her det mange som har mye penger!
(Red. anm.: Disse «lett kollisjonsskadde» luksusbilene er ofte kjøpt billig fra amerikanske forsikringsselskaper og importert til Georgia ferdig bulka. Dermed slipper de også kostbare importavgifter.)
Vi må bare være ultra-defensive for at det ikke skal skje noe med oss.
Batumi er også en helt forunderlig by, men de mest ekstreme byggene. Litt a la Dubai, bare enda mer spinnvilt. Høyt, smalt, vridd, kunstnerisk, kitchy.
Kontrasten fra det religiøse, dydige og rolige Tyrkia er enorm!
For tyrkerne må et sted som dette være det legemliggjorte Sodoma og Gomorrah – her er det full rulle. Overalt er det barer og restauranter og innimellom mindre stands der noen driftige har stilt opp 4-5 kjøleskap med mere øl, vin og sprit. Musikken gjaller som om det er en kamp om å overdøve naboen.
Jeg undres hva de tenker, de tre burkakledde som vandrer igjennom dette her anført av en skjeggete kar. Fryder de seg egentlig, der inne i teltene sine?
Vi gruer oss i alle fall til å kjøre ut av byen i morgen….
