Opplegget på kaia i Brindisi er som det pleier i Italia – et slags organisert anarki.
Det ER skiltet og det ER tilrettelagt med oppmerking, og mannskapet på kaia dirigerer i alle ANDRE retninger og ingen vet riktig om man er på rett plass, man må bare HÅPE
PÅ en eller annen merkelig måte havnet likevel vi motorsyklister på samme sted nede i bunnen av båten et sted.
Det KUNNE jo blitt en god natts søvn om de ikke måtte gjenta 5 (!!) ganger at alle som skulle av på Corfu i 4-tiden måtte komme til resepsjonen og legge igjen kabinkortet sitt – og det på 5 (!!) ulike språk
Og om mrs. Khan ikke har dukket opp enda så flyter hun vel rundt der ute et sted og mr. Khan har forhåpentligvis blitt buret inne.
Vi kom oss litt smaløyde i land i Igoumenitsa, som ligger inne i en trang fjord med høye fjell rundt – nesten litt vestlandsk. Vi fikk oss en deilig kaffekopp og litt bakverk på en kafe på brygga og så var det av gårde.
Nydelige svingete veier tok oss høyt opp i fjellsidene i morgensola, det var såre vakkert!
Det kunne minne litt om i Abruzzo i Italia, men med mye tørrere luft og landskap.
Den tørrere lufta er en velsignelse, i Italia var vi permanent klisne over hele kroppen.
Overalt var det skiltet om ville dyr, men det villeste vi så var en diger skilpadde på sin møysommelige vandring over veien.
Vi fikk oss vår første, fantastiske greske salat på en lokal «tabepna» De voksne damene som jobber der er dårlige i engelsk, men «greek sallad» kan de si. Du vet denne salaten med grovhakkete, søte tomater, fetaost, oliven, løk og en agurk som virkelig smaker….agurk!
Alle de lokale hadde med flasker med egen ouzo som de koste seg med etter maten. Og midt oppi det hele tronet den lokale presten.
Jeg fikk et ublidt møte med en gresk veps – en liten rakker som kræsjet inn i hjelmen og ble liggende å surre en stund før den tok hevn og stakk meg på haka.
Det var litt vondt, men jeg tenkte ikke mer på det før etter 30 sekunder da hele fjeset flammet opp, hodet ville eksplodere og øynene poppe ut – en megareaksjon!
Fikk en solid hakeslepp som hang og slang i mange dager etterpå.
Første kvelden i Hellas havnet vi på Limnion Resort & Spa, et hotell en del over vår betalingsvilje og med en kleskode som ikke på noen måte matcher innholdet av mc-baggene våre, men det var deilig med litt luksus etter en lang, slitsom og flott dag.
Vi bestemte oss for å måtte «ofre» Hellas litt, få mange km under hjulene raskt. Vi ser at vi har litt dårlig tid til vår date i Istanbul der vi skal møte 3. musketer Gaute og kona hans Tone
Så vi valgte mindre, men raske veier – litt kjedeligere kjøring til en liten baderesort øst for Thessaloniki
Dagen etter på samme vis – gøyale, raske veier der Google Maps også tok oss ut på grusveier et par ganger
Vi kjørte en stund gjennom et litt dystert landskap, enorme skogområder var svidd av. Det må ha vært veldig dramatisk for de små landsbyene som lå midt inni der. Har lest meg til at det raste noen skrekkelige branner i nord-Hellas i 2023 der mange menneskeliv gikk tapt, blant annet en gruppe på 18 flyktninger som hadde tatt seg over fra Tyrkia til Hellas og som ble fanget i flammene: Dødelig skogbrann
Interessant nok leder småveiene vi kjørte langsmed hovedveien helt fram til bommene på grensa mellom Hellas og Tyrkia. Det sparte oss for mye tid og merkelig nok aksepterer de at mc’er sniker i køen, de slipper deg til og med frem!?
Grenseovergangen gikk greit; Passkontroll på gresk side, en enkel tollkontroll på tyrkisk side, etterfulgt av ny passkontroll og deretter kjøretøykontroll som inkluderte fremvisning registreringspapirer på mc’en, Green Card (forsikring grønt kort) etc, heldigvis hadde jeg alt på stell.
Og på hver side av grensa stod alvorlige soldater i fullt kamputstyr. Svære hauger med piggtråd lå klart til å sperre veien over grenseelva. De er IKKE bestevenner tyrkerne og grekerne, for å si det mildt.
Vi kom oss inn til Kesan noen mil fra grensa og stoppet på et mc-verksted for å få tak i noe greier – som de ikke hadde. Men en ung fyr heiv seg på mopeden og kjørte foran oss til et annet verksted som HADDE.
Etterpå loset han oss til et hotell, for en service!
Men jeg tror vi gjorde hans dag også – han stod i alle fall minst en time utenfor hotellet etterpå og snakket i telefonen og jeg kunne ane «Yamaha», «BMW», «contact spray»,»Norway, Hollandia» omatt att og omatt att.
Dagen etter startet med bittelitte dramatikk da ingen av kontrollene på venstre side av styret funket; lys, blinklys, horn, cruisekontroll etc etc.
Vi svingte inn i en liten landsby der hønene, kattene og hundene sirklet rundt oss – samt en gammal kjerring som lot som om hun feide veien, men hun var bare supernysgjerrig på hva slags forunderlige turister som hadde forvillet seg inn i gata hennes-
Jeg ble litt lang i maska et øyeblikk, men Erik, som har teknisk bakgrunn, tok kontroll og foreslo det jeg som IT-mann burde tenkt på med en gang selv – en restart! Så det var bare å finne fram verktøy og få koblet av batteriet. Og jaggu meg – alt funket igjen!
For en lettelse!
Vi gjorde litt TET gjennom solsikkeåkrene – inklusive en velt – men det fant sykkelen på helt av seg selv, uten meg oppå.
Videre på en masse flere småveier og havnet til slutt i en liten landsby med en enkel kafe. Vi spurte om vi kunne betale med kort, men det kunne vi ikke, Erik vrengte lommeboka og viste at vi ikke hadde cash, tyrkiske lira.
Ikke noe problem, bare å komme inn! Her skulle vi ikke betale noe! Vi fikk flere runder med kaffe og da vi skulle gå kom eieren med en pose til hver av oss med kaldt vann, Pepsi og to sorter kjeks. De er jo så vennlige og gjestfrie at man blir helt på gråten!
Snakket litt med en gubbe som hadde jobbet 40 år i Tyskland og som kunne litt tysk, han ville jaggu betale han også!
Tone og Gaute hadde skaffet plass på hotellet der de bodde, sentralt i Istanbul på «Det gyldne horn». Veldig behagelig for oss å ha et mål, samme sted som vikingene kom i land på i hine hårde dage.
Men trafikken inn mot Istanbul var skrekkelig. Uhyre aggressiv, folk bryter alle lover og regler på alle tenkelige og utenkelige måter. Filer krysses i hytt og pine og scootere kommer som lyn i mellom og på utsiden. I rundkjøringer er det førstemann til mølla!
Det er ikke som i Italia der trafikken også tilsynelatende er aggressiv, men der folk tar hensyn til hverandre. Dette var faktisk FARLIG!
Et voldsomt og langvarig skybrudd gjorde ikke saken noe bedre. Vi er blitt advart mot regn og glatte veier i Tyrkia og det stemmer – de har en helt spesielt type asfalt som blir såpeglatt når det regner.
Så vi er kjempeforsiktige…
