Jeg har ikke peiling på fotball og er heller ikke interessert. Men såpass vet jeg at det var VM i 2006. 5. juli det året spilte Frankrike semifinalen mot Portugal og vant 1-0. Sånt blir det både fest, feiring og sydlandsk stemning av når man kommer ett stykke nedover kontinentet. 17. Mai blir som en mild bris til sammenligning.
Jeg var totalt uvitende om begivenheten når jeg sent på kvelden kom kjørende østover langs Rivieraen på en leid Yamaha Fazer. Jeg hadde forhåndsbestilt ett hotell i Nice og for å finne hotellet var planen å følge Promenade des Anglais til jeg kom til en gate som hette Rue Du Congrès. Der skulle jeg ta av til venstre.
Men det skulle ikke bli så enkelt som jeg trodde for det var nemlig langs hovedgaten i Nice, Promenade des Anglais at feiringen av semifinalen foregikk. Jeg skulle selvfølgelig svingt av, men i min forvirring gjorde jeg ikke det. Og plutselig sto jeg midt i folkemengden på motorsykkel. Det var trengsel, det var fyrverkeri, hallelujastemning, fyll og fest. Jeg hadde ingen mulighet til å snu, jeg var kommet til “point of no return” så jeg måtte bare prøve å tråkle meg framover.
Jeg viftet med den ledige armen og tutet med hornet på motorsykkelen for å prøve å gi ett inntrykk av at jeg tok del i feiringen. Og til slutt kom jeg faktisk til endes på folkemengden. Der sto det franske opprørspolitiet. Som en levende mur, “Lined up” med hvite hjelmer, våpen og plexiglass-skjold.
Mellom folkemengden og politiet var det ett åpent mellomrom. Tanken var at her kunne jeg kjøre fram og snu motorsykkelen. Det var en feil beslutning. For når jeg brøt ut av folkemengden kom to politimenn løpende mot meg med skjoldet foran og hevede batonger. Jeg var jo ingen hooligan, bare en forskremt norsk motorsykkelturist. Men det visste tydeligvis ikke politiet.
Her må jeg innrømme at jeg ble temmelig varm i toppen og ganske så rådløs. I tillegg følte jeg meg rimelig dum. Redningen ble franske fotballpøbler. En gjeng av dem kom løpende til og snudde sykkelen med den forskremte nordmannen sittende i salen slik at jeg nå kunne tråkle meg videre i motsatt retning.
I de sene kveldstimer fikk jeg parkert Frazeren i ett parkeringshus og booket trygt inn på hotellet. Dermed kunne jeg skrive inn denne hendelsen inn som en morsom historie i mitt eventyrlige motorsykkelliv. Skjønt det føltes ikke akkurat morsomt når jeg sto rådvill på motorsykkelen og de to politimennene kom løpende mot meg.
