Jan Fredrik gjør USA – del 2

Jan Fredrik gjør det mange drømmer om: han har kjøpt en sykkel i USA og tar kortere turer når han har tid. I del 1 kunne vi lese om den første turen over there.

Forberedelser 

Etter å ha kommet hjem fra eventyret, begynte jeg å planlegge neste tur. Dette hadde vært så bra at jeg ville dele opplevelsene med andre. Det er noe med å kunne mimre med noen og ikke bare plage folk med mine fortellinger om ting de ikke har opplevd selv. Jeg tok derfor en kjapp meningsmåling blant noen av vennene mine om kjører sykkel og 100% av de spurte sa at de gjerne ville være med over minst en gang i løpet av de neste årene!

Første mann ut ble min gode venn Thomas, som også hadde vært med på turen til Isle of Man tidligere på året. Vi fant en tur med bonuspoeng til Chicago med retur fra Austin i mars 2024, og jeg begynte derfor jakten på en sykkel nummer to. Etter en del leting på nett fant jeg en sykkel som møtte kriteriene mine. Det måtte være en F800GS uten for mange miles på telleren, den måtte være noen år gammel så den ikke var for dyr og den måtte befinne seg et sted mellom Chicago og sånn passe i nærheten av Nashville hvor den første sykkelen stod parkert hos Bob.

Den beste kandidaten var en 2016 F800GS som stod til salgs hos BIG # 1 i Birmingham Alabama. Jeg fikk kontakt med Richard og en lang rekke med eposter var i gang. Det viste seg at det ikke var like rett frem å kjøpe motorsykkel i Alabama som det hadde vært i Wisconsin. Jeg måtte blant annet ha kjøpekontrakten stemplet og signert av Notarius Publicus. Det er en relativt smal sak i Norge, men da dette kom opp var jeg i Indonesia på en 6 uker lang jobbreise. Etter en del leting fikk jeg hjelp av mine lokale arbeidskollegaer, som fant et advokatfirma som kunne gjøre det for meg. Det eneste problemet var at de skulle ha 800 kroner per side og salgskontrakten var på 14 sider! Dette synes jeg litt drøyt i et land hvor gjennomsnittlig måneds lønn ligger på rundt 7000 kroner.

Jeg sjekket med BIG # 1, og jeg ville rekke å få papirene i orden om jeg ventet til jeg kom hjem til Norge og fikk notert kontrakten der. Da jeg kom hjem, dro jeg opp til tinghuset i Oslo og fikk kontrakten bevitnet for den nette sum av 319 kroner. Det var 10 881 kroner spart. Det er ikke alt som er dyrere i Norge enn i utlandet. 

Samtidig som jeg ordnet med sykkel nummer 2, ble title (vognkort/eierbevis) og skilter produsert i Montana. De ble etter noen uker sendt til Bob i Tennessee, men han mottok dem ikke. Vi sjekket med FedEx og de opplyste om at pakken var levert. Bob, som er tidligere sheriff fra Texas, begynte å etterforske litt og fant ut at pakken var levert, men ikke til ham. Den var lagt på taket av en parkert bil på en annen adresse ikke langt fra huset til Bob. Eieren av bilen hadde ikke sett at pakken lå på biltaket og hadde kjørt av gårde til butikken.

Bob fikk vite hvilken vei som hadde blitt kjørt og sjekket både veien og grøftene langs veien. Etter mange timer leting fant han pakken i en grøft. Pakken var blitt kjørt over en rekke ganger, og var også blitt utsatt for regn. Heldigvis var bare følgebrevet og konvolutten ødelagt, title og skilt var like helt. Bob monterte skiltet og passet ellers godt på sykkelen. I tillegg har han montert festene til sidevesker og toppboksen som jeg fikk bestilt hjem til ham. Fantastisk fyr som virkelig har vært en stjerne. 

Når papirene med BIG # 1 var i orden måtte jeg bestille ny registrering hos visitor.us for den nye sykkelen. Dette var fort gjort, men innebar også at jeg måtte motta signert kontrakt fra BIG # 1med FedEx og videresende til Montana. Bestilte også personlige skilter denne sykkelen: JANF2. Datoen for avreise nærmet seg så det var litt nervøsitet rundt om jeg faktisk ville rekke å få alt i orden før jeg skulle hente sykkelen.

Nå kom jeg også på at begge syklene måtte forsikres også med Thomas som fører. Prøvde igjen trikset med å oppgi Montana som utgiverstat av førerkort, men fikk bare feilmeldinger. Jeg måtte derfor kontakte Progressive og det fikk jeg gjort på chat. For å få tilgang på nettsiden til Progressive må man for øvrig bruke VPN i USA. Etter 10-12 meldinger frem og tilbake vår både Thomas og mitt norske førerkort registrert på forsikringen til begge syklene. Etter at dette var ordnet, var heldigvis var alle papirer og midlertidig skilt på plass uka før avreise og jeg kunne bare begynne å glede meg til ny tur.

Noen uker før avreise ble jeg kontaktet av Will, som jeg bodde hos en natt gjennom Bunk a Biker på forrige tur. Han og noen venner ville gjerne møte meg og Thomas når vi kom over. Thomas og jeg hadde ikke planlagt turen i detalj, så å få til et møte med møte med Will og gjengen skulle lett la seg gjennomføre. 

Tirsdag 26 mars på ettermiddagen var alt pakket og klart. Broderen, som skal være med på tur i oktober 24, kjørte oss opp til Radisson på Gardermoen. Vi fant ut at det var enklest å ta natten på hotell siden vi hadde en tidlig flight dagen etter. Vi takket broderen for turen, sjekket inn og tok et par pils i baren før vi tok kvelden.

Tidlig dagen etter sjekket vi ut av hotellet og tuslet over til terminalen. Første flight gikk til Brussel, og etter en kort mellomlanding var vi på vei mot Chicago. Vi landet litt før tiden og mitt vanlige møte på bakrommet for secondary check i Immigration gikk unna på bare 6 minutter. Dessverre kunne ikke alt gå skinner og det tok lang tid å få bagasjen. Når den endelig var kommet gikk vi ut gjennom tollen uten noe spesielt som skjedde og tok flyplasstoget til utleiesentralen. Også der gikk ting fort og vi satt i bilen på vei mot The Talbott Inn i Bardstown, Kentucky. Vi gledet oss veldig til å bo på det eldste hotellet øst for Mississippi og få en bourbon eller tre i the Bourbon Capital.

Slik ble det ikke. Vi hadde ikke sjekket tidssoner i Kentucky så når vi kom frem var alt stengt. Også hotellet vi skulle bo på. Det var ikke mulig å få kontakt med hotellet hverken ved å banke på dører eller på telefon så vi måtte finne oss et motell i nærheten og gå til sengs uten en eneste bourbon.

Dag 1

Vi våknet tidlig og dro av gårde mot Nashville uten å spise frokost. Vi hadde ett mål, og det var å spise på Sun Diner i Nashville. Der hadde de fjernet Elvis Sandwich fra menyen siden jeg var der i oktober, men vi klarte å få i oss et måltid med både bacon, peanøttsmør, banan og fries likevel.

Etter frokost satte vi oss bilen og satte kursen mot Bob. Han var dessverre ikke hjemme, men på jobb, så kona Jody tok oss imot. Vi fikk overrakt gavene vi hadde med, Linjeakevitt, et fenalår, Jarlsberg og Norvegia og en god ostehøvel, før vi kjørte av gårde. Thomas i bilen og jeg på min nå så kjære JANF.

Navigasjonen var stilt inn på Birmingham Alabama, og det var en fantastisk følelse å sitte på sykkelen i USA igjen. Thomas, som kjørte bak, var fryktelig misunnelig, men etter 2-3 timers kjøring svingte vi inn hos BIG # 1 og kunne sette i gang med å hente ut den andre sykkelen.

Jeg tok meg av papirarbeidet mens Thomas dro for å levere leiebilen og tok en Uber tilbake. Vi fikk montert det midlertidige skiltet på JANF2, pakket på all bagasje før vi endelig kunne kjøre sammen på hver vår sykkel i retning Tail of the Dragon, hvor vi skulle møte Will og gutta dagen etter.

Etter noen fine timer med kjøring kom vi til Springville, hvor vi stanset på La Cabanita og tok oss en tacomiddag. Etter middagen kom det en hyggelig dame bort til oss når vi skulle kjøre videre og spurte hvor vi kom fra. Vi fortalte at vi var fra Norge og litt om prosjektet vårt. Vi ble invitert på te eller kaffe på kaffebaren hennes, men vi hadde dessverre ikke tid. Vi ville gjerne rekke frem til motellet vi hadde booket i Chattanooga Tennessee før det ble mørkt.

Som nevnt tidligere, er en av reglene på turen å unngå kjøring i mørket. Vi krysset grensen til Georgia og etter et par timer med kjøring begynte vi å bryte den regelen og bestemte oss derfor for å bryte den andre regelen om å ikke kjøre på motorvei for å komme frem til motellet litt tidligere, så vi kunne få noen flere timer søvn. Ute på motorveien krysset vi grensen til Tennessee, og plutselig kjente jeg at sykkelen dro mot venstre og det føltes som om jeg mistet litt motorkraft. Samtidig så Thomas noe som lignet på en fugl komme fra sykkelen min mot ham som kjørte litt bak.

Vi stanset på veiskulderen og så at jeg hadde glemt å låse sidevesken i front. Lokket hadde dermed blitt dratt av luftmotstanden. Fuglen Thomas hadde sett var ikke en fugl, men den ene kjøreskoen min som hadde fløyet ut av veska. Vi satte på varselblink på syklene og gikk nedover på veiskulderen for så om vi kunne finne igjen skoen. Vi trodde først vi fant den, men det var bare en overkjørt armadillo. Vi fant den et par hundre meter ned langs veien, men den hadde blitt overkjørt såpass mange ganger at den ikke stod til å redde. Vi noterte tapet og gikk tilbake til syklene. Kjørte så videre de siste milene mot motellet og stanset bare på en Walmart rett ved hvor vi kjøpte oss et par pils og litt beef jerky før vi sjekket inn og parkerte syklene like ved rommet. Tok en øl og tørket kjøtt fra Yellowstone, og oppsummerte første del av motorsykkeleventyret før vi la oss etter en lang dag. 

Dag 2

Våknet tidlig og sjekket ut frokosten på motellet. Det var ingenting fristende der, så vi tok bare en kaffe før vi pakket syklene og satte kursen mot Tail of the Dragon. Første stopp ble en ACE jernvare for å kopiere nøkkelen til JANF. Jeg fikk bare én nøkkel da jeg kjøpte den hos Road Track & Trail og kjøpte en uslipt nøkkel på nett før jeg dro over igjen. De kunne ikke gjøre det, men anbefalte å kjøre til en annen ACE 30 minutter unna. De kunne heller ikke gjøre det ,men det kunne heldigvis Rick’s Locks & keys.

Fikk slipt opp ny nøkkel, sjekket at den fungerte og kjørte videre. Etter en liten stund kjente vi at det var på tide med frokost, og fant et hyggelig sted på google som lå i riktig avstand og i riktig retning. Cajun Lady Seafood åpnet i det vi ankom og hadde skikkelig digg sjømat til en fornuftig pris.

Vi fortsatte videre og krysset etter hvert grensen North Carolina og inn i the Appalachians. Her begynte det å bli morsommere kjøring med både svinger og stigninger. Enorm forskjell fra Indiana hvor det ikke var en sving eller en høydeforskjell å snakke om. Etter noen timer med flott landskap som kan minne om litt om Telemark kom vi frem til Two Wheel Inn hvor vi skulle bo. Vi fikk sjekket inn og lagt fra oss bagasjen så vi fikk lette sykler og kjørte mot The Deals Gap Motorcycle Resort.

The Tail of the Dragon er en berømt strekning som går fra Deals Gap i North Carolina over til Calderwood Lake i Tennessee og har 318 svinger på 11 miles. Vi var veldig heldige da det nesten ikke var andre på veien denne ettermiddagen. Vi tok igjen en bil og ble tatt igjen av en motorsykkel. Vi kjørte på det vi torde og etter en stund tok vi den siste svingen og var ganske så andpustne. Fantastisk gøy.

Vi fortsatte på U.S. 129 til Dragon Harley Davidson, hvor vi skulle møte Will og gutta. Etter å ha ventet litt i sola kom gutta rullende inn. En Indian, en Harley, en Goldwing og en BMW med henholdsvis Will, Robert, Roger og Joseph. Alle sammen kjernekarer som vi fant tonen med umiddelbart. Vi la fort merke til noe ganske uvant for oss nordmenn, alle gutta gikk med pistol på hofta! Hverken Thomas eller jeg har store motforestillinger til dette, og tenkte at nå har vi væpnet eskorte på turen. Uansett er vi gjester i annet land og det er ikke vår sak å legge oss opp i andres kultur.

Gutta tok oss med på Cherohala Skyway, som er en annen fantastisk kjørevei på 43 miles, og er mer variert enn Tail of the Dragon. Under et av stoppene spurte Will om jeg ville kjøre litt i forveien for å kunne dra på litt mer enn vi hittil hadde gjort og det ville jeg gjerne. Jeg dro på det jeg torde, og Joseph fulgte etter. Joseph hang på som klegg uansett hvor fort jeg kjørte og jeg ga ganske fort opp å «riste» ham av meg. Det beste med dette er at Joseph er 74 år, glad i både øl og bourbon samt røyker som en skorstein. Det betyr jo at jeg kan ha mange gode år igjen på motorsykkel.

Vi samlet oss igjen ved nok et fantastisk utkikkspunkt og kjørte i samlet følge tilbake til The Two Wheel Inn. Vi tok et par øl i sola før vi kjørte inn til Robbinsville. Will hadde sjekket på forhånd at de ikke serverte alkohol på restaurantene i Robbinsville County. Men medbrakt er helt innafor, så vi svippet innom et supermarked hvor vi kjøpte inn det vi ville ha til maten.

En interessant observasjon var at det kun 200 meter fra restauranten lå et marihuanautsalg i et county som ikke tillater salg av alkohol på restauranter. Som sagt, vi er gjester, og det er ikke vår business å legge oss opp i hvordan de styrer landet sitt. Etter et godt måltid kjørte vi tilbake til the Two Wheel Inn hvor vi satt rundt et leirbål og ble bedre kjent over bourbon og aquavit. Kom oss nok en gang i seng til fornuftig tid.

Dag 3

Våknet igjen tidlig og kjørte inn til Robbinsville for nok en gang å stikke innom ACE. Denne gangen for å skaffe litt jernvare for å kunne feste hatteesken til toppboksen. Som nevnt kjøpte jeg meg en Stetson i Nashville slutten av forrige tur og for å få lett tilgang til hatten ved stopp ville jeg montere esken på toppboksen.

Da varen var kjøpt inn kjørte vi opp til Deals Gap og Tail of the Dragon. På vei opp så jeg at noe falt av sykkelen ved styret og skjønte fort at det var fjernkontrollen til GoPro-kameraet. Vi snudde og letter den i ca 30 minutter, men måtte gi opp da den var sporløst forsvunnet. Vi la den til i den etter hvert stigende tapskontoen.

Vi kjørte Tail of the Dragon begge veier, og stanset på Deals Gap for å kjøpe litt souvenirer og ta bilder av the Tree of Shame. I dette treet henger det deler fra motorsykler som ikke klarer alle svingene. Kjørte så tilbake til Two Wheel Inn hvor vi monterte hatteesken på toppboksen, pakket sakene våre og sjekket ut.

Det hadde vært ganske kaldt på morgenen, men nå som klokka nærmet seg 10 am ble det varmere i været og vi kunne ta et lag med superundertøy.  Vi kjørte i kolonne i fint vær med blå himmel og nøt livet i rolig tempo. Etter et par timer ble Thomas jeg sultne. Will og de andre hadde spist frokost mens vi kjørte tur på morgenen. Vi skilte lag når de andre skulle fylle bensin og vi satte kursen sørover mens de andre dro mot vest. Vi stoppet på en ny ACE for å få noen vingemuttere vi ikke hadde funnet tidligere og kom i snakk med noen hyggelige folk som synes det var veldig stas at vi var kommet helt fra Norge for å kjøre sykler.

Vi så også et godt tilbud på en Amishvogn, men fant ut at vi ikke hadde plass, så fortsatte jakten på et måltid. Vi krysset grensen inn til Georgia, og i Jokke og Valentinernes ånd bråstoppet vi da vi så et skilt som annonserte Moon Shine Tasting og avbrøt jakten en stund. Fikk en del smaksprøver og Thomas falt for Pineapple Rum, så han kjøpte med krukke av det.

På destilleriet traff vi noen trivelige folk fra Jacksonville som anbefalte en restaurant ikke langt unna. Vi fant Big Uns etter ca tre kvarter og satte oss ned med et måltid baby back ribs og redneck lasagna. Gode og mette fortsatte vi videre, men måtte bråstoppe igjen da vi så et custom verksted like ved veien. Vi parkerte og kom i snakk med eieren Johnny Martin og hans canadiske kjæreste. Han viste oss rundt i verkstedet og bekreftet også fort vår mistanke om han i likhet med de aller fleste vi traff på turen ikke var en helhjertet Biden-tilhenger. Vi skulle til å dra da han kom med noen klistremerker og en liten pakke med USA-buffer. Vi takket pent og dro videre.

Da vi nærmet oss grensen til Alabama begynte det å bli godt og varmt, så vi tenkte vi skulle unne oss en kald pils. Siden vi allikevel måtte fylle bensin, gikk jeg inn på stasjonen for å kjøpe to flasker. Det var ikke mulig, så jeg kom ut med en sixpack. Vi prøver å få et bilde på alle delstatsgrensene, så vi tenkte vi skulle sjekke om vi var langt unna. Det var vi ikke. 25 meter unna bensinstasjon stod skiltet. Tok et kjapt bilde og så etter enten et hyggelig sted vi kunne sette oss ned ved en elv, eller en hyggelig bar med uteservering. Vi fant et sted, men betjeningen sa de kun serverte alkohol inne så kjørte videre til vi fant en rasteplass med mur og utsikt ut over en liten dal. Der satt vi da med hver vår øl og kikket nervøst over skulderen som to tenåringer, redde for å bli tatt av en Alabama-sheriff.

Vi drakk opp kjørte videre forbi et stort atomkraftverk og videre til Huntsville hvor vi ble gjenforent for med våre amerikanske venner. Vi ble sittende utenfor lobbyen og fortelle om dagen vår, og igjen ble både aquavit, bourbon og nå også moonshine sendt rundt. Nok en kveld kom vi oss i seng til fornuftig tid.

Dag 4

Startet dagen ganske tidlig med å pakke syklene og spise frokost med hele gjengen på en Waffle House. Bob hadde snakket varmt om Natchez Trace Parkway da jeg satte igjen sykkelen hos han i oktober, så jeg hadde denne veien på bucketlista mi. Vi satte av gårde mot NTP og kom etter hvert inn på veien. Målet for dagen var ikke satt, vi tok ting som det kom. Etter en times krysset vi grensen til Mississippi og like etter det kjørte vi inn til Tupelo. The birthplace of The King of Rock’n’roll!

Vi stanset ved det lille huset Elvis ble født og kikket litt rundt. Museet som var bygget der var ikke åpent, så vi ble enige om å finne en bar for å få litt forfriskninger samt planlegge den videre ferden. Vi fant oss et passende vannhull i downtown Tupelo og ble enige om at Natchez Trace med fartsgrenser på stort sett 40 og noen få strekk med 50 mph ikke var veldig spennende i lengden. Vi satte oss som mål å komme oss til Victorburg og finne overnatting der på vei til byen Natchez.

Like ved Winona stoppet vi for å fylle bensin og da vi skulle avgårde ville ikke JANF starte. Null respons på startknappen og det stod EWS i displayet. Vi kjørte diagnosering men vi fant ikke ut av det. Til slutt skrudde vi av dekslene som ligger over batteriet. Da vi koblet fra batteriet og koblet det til igjen startet sykkelen, men vi stolte ikke helt på at dette ikke kom til å skje igjen så vi kjørte bare tvers over veien og sjekket inn på motellet der.

Siden dette var in the middle of nowhere, ble vi bare enige om å bli motellet for kvelden. Det ble en fantastisk hyggelig kveld. Alle rullet kontorstolene fra rommene ut på forsiden av motellet, tok med et par bord fra rommene og satt utenfor i varmen. Vi handlet øl på bensinstasjonen 50 meter fra motellet og kjøpte pizza på en sjappe bare 100 meter unna. Der satt vi til sola gikk ned og litt til og pratet. Etter at alle andre hadde lagt seg, ble jeg sittende lenge med Joseph som fortalte historier fra sin tid fra militæret hvor han var utstasjonert både i Tyskland og Japan. Vi snakket om familiene våre, reiser, politikk og mye annet og ble godt kjent i løpet av kvelden. Han inviterte til ranchen han har i Arkansas og jeg skal gjøre mitt beste for å få besøkt ham ved en senere anledning. Antageligvis får jeg til det allerede høsten 25.

Dag 5

Vi våknet igjen ganske tidlig og tok farvel med Will og gutta. Will, Robert og Joseph skulle kjøre nordover til Arkansas, og Roger skulle vestover til Texas. De skulle egentlig kjørt videre med oss til Natchez men det var en tornado på vei innover ved Kansas og de ville rekke hjem før den kom.

Vår plan var egentlig å kjøre nordover fra Natchez til Texarkana, men siden ingenting annet enn ankomststed og hjemreisested var spikret, bestemte vi oss heller for å fortsette sørover etter Natchez. Vi kjørte litt vestover på en highway, før vi tok av mot sør på mindre veier gjennom hillbillyland. Etter ca en times kjøring med landskap som endret seg fra skog til vi kjørte inn til Vicksburg. Her fikk vi oss en kaloririk brunch på en sjappe med masse politibiler utenfor. Det sies at der politiet spiser er det god mat og fornuftige priser. Det stemte på en prikk.

Igjen ville ikke sykkelen starte, så vi skrudde av dekslene og koblet fra batteriet igjen. Vi måtte vente en stund før vi koblet på batteriet igjen og benyttet anledningen til å tusle ned til Mississippi River og kikke utover. Så gikk vi tilbake til sykkelen og koblet på batteriet igjen. Sykkelen ville fortsatt ikke starte. Det begynte å bli litt fortvilende, men på neste forsøk startet den.

Vi googlet nærmeste bildelforhandler og kjørte dit. Der kjøpte vi noen batterikabler, bolter og muttere så vi kunne koble fra batteriet uten å måtte skru av dekslene hver gang. Startet opp sykkelen og kjørte av gårde.

Vi kom like etter inn på et interessant stykke vei kalt Vicksburg Confederate Avenue. Dette var en 9 miles lang vei som gir historien rundt to av de viktigste slagene under borgerkrigen. Med jevne mellomrom er det minnesmerker for både nord- og sørstatenes enheter som hadde tap under borgerkrigen. Vi fortsatte sørover, og så plutselig et skilt mot en severdighet som het Windsor Ruins. Siden vi ikke har et tidsskjema, fant vi ut at det måtte vi se hva var for noe. Vi utsatte den planlagte pilsen i 80 grader F, som er 27 grader i den edruelige målestokken vi liker å bruke. Det var verdt å ta turen selv om vi ikke kunne gå helt inn til ruinene etter en rik plantasjeeiers våte drøm av en bygning: det var Mississippis største bygning til den brant ned i 1890.

Da vi hadde sett det vi trengte av disse gamle søylene som stod igjen, satte vi igjen kursen mot Natchez. Etter bare 10 minutter så vi en løs hest i veien, men den var svært rolig så ikke noe problem for oss. Kjørte innom Alcorn University for å slippe en omvei tilbake mot Natchez. Der var det en kontrollpost, men vakten lå og sov så vi kjørte bare forbi. Fikk umiddelbart kalde føtter for å bli tatt for å være inntrengere med onde hensikter, så vi snudde og vekket vakten for å høre om vi kunne kjøre inn. Det var helt greit så vi fortsatte gjennom campus. På vei ut vinket noen flotte studiner til oss og vi følte oss brått 30 år yngre.

Vi kjørte inn igjen på Natchez Trail Parkway og fulgte den hele veien inn til Natchez. Første stopp var Under the Hill Saloon. Dette er en bar som har vært vitne til mye gjennom tidene. Den ligger plassert helt nede ved Mississippi River og har vært vannhullet til smuglere, revolvermenn og annet på samfunnets skyggeside på den tiden Natchez var en viktig havneby langs Mississippi River. Det går også rykter om at Mark Twain oppholdt seg en stund her mens han skrev historiene om Tom Sawyer & Huckleberry Finn.

Vi parkerte utenfor og gikk inn for et par øl i varmen. Satte på et klistremerke på en 1-dollarseddel og fikk den hengt opp sammen med alle de andre sedlene som allerede hang i tak og på vegger. Tok med pilsen ut og kom i snakk med et hyggelig par som dro til Natchez fra Illinois hver vår. Som så ofte før synes også de at det var fantastisk med besøk fra Norge og var veldig opptatt av vi måtte fortelle at USA ikke er så fælt som det skrives om i avisene.

Vi slo litt på stortromma denne gangen og sjekket in på Natchez Grand Hotel. Hotel med H. Fint hotell selv om svømmebassenget ikke fristet å ta bruk. Tuslet ut i byen og fant Pig Out In, som vi hadde fått anbefalt av det hyggelig paret vi møtte litt tidligere. Der spiste vi skikkelig digg sørstatsgrillmat og fikk noe godt til tørre struper.

Vi hadde også fått anbefalt Natchez Brewery og lot ikke muligheten til å få smake lokalt brygg gå fra oss. Det var litt i overkant hipster for oss så vi gikk bort til elvebredden og fulgte den ned til Under the hill Saloon igjen. Der satt vi og kom igjen i prat med noen trivelige amerikanere som gav oss tips for nye ting vi kunne gjøre neste dag. Vi drakk det vi hadde i glasset og gikk «up the hill» igjen og stakk innom en siste bar før vi dro tilbake til hotellet. Dessverre var det to grupper med dansker i hotellbaren så vi kom ikke så tidlig til sengs som først planlagt. Videre reiseplaner måtte jo deles før sengetid.

Dag 6 

Startet i det solen stod opp, og rett etter soloppgang krysset vi over Mississippi River og inn til Louisiana. Kjørte langs The Mighty river en stund og stoppet ved elvebredden for å dyppe føttene i elven. Holdt på å kjøre på noen av de svarte store fuglene man ser overalt sør i USA som vi tror er Black Vultures. Stoppet i noen skikkelig fine sørstatsbyer for å strekke på bein og kjøpe litt vann på landeveien til Eunice, som Thomas hadde lyst til å sjekke ut. Like før vi kom inn til byen så vi en stridsvogn utenfor et veteransenter og den måtte vi jo også ta en nærmere titt på.

Kom oss etter hvert inn til sentrum av Eunice og fant en lokal kafe med god sjømat. Etter brunch kjørte vi til Cycle Gear i Lafayette for å kjøpe noen ekstra fothvilere for å gjøre de lengre strekkene uten svinger mer behagelig. Der fant vi ut at vi skulle overnatte i New Iberia og spise middag på Landry’s Cajun, ettersom vi hadde blitt tipset om denne restauranten dagen før.

På veien til New Iberia passerte vi et hus med norsk flagg hengende ute, så vi stanset for å si hei. Det var ingen hjemme bortsett fra en hund som ba oss om ikke å gå innenfor gjerdet. Som en hilsen fra Norge satte vi et klistremerke på søppelkassen før vi dro videre. Fant frem til motellet og fikk sjekket inn og parkert syklene foran inngangen til lobbyen. De fleste moteller lar deg gjøre det, og det er jo en liten ekstra sikkerhet. Så tuslet vi bort til nærmeste bensinstasjon for å kjøpe et par pils og så en kul Cadillac på veien. Så tok vi en Uber til Landry’s og fikk et fantastisk måltid. Glemte dessverre at vi ikke var amerikanere så vi spiste opp rundt en tredjedel av det vi fikk servert. En halv porsjon på deling hadde vært mer enn nok. Stappmette dro vi tilbake til motellet og sovnet ganske umiddelbart.

Dag 7

Dro nok en gang av gårde tidlig om morgenen, og satte kursen mot sumpen. Stoppet for å fylle bensin på en trivelig liten landhandel før vi fulgte the Bayou mot gulfen. Vi håpet på å få se alligatorer på veien og det fikk vi. Men de var veldig sky, og hver gang vi stanset for å se nærmere på dem dukket de ned i vannet og forsvant. Den eneste gatoren vi fikk sett lenge på var en uheldig stakkar som var blitt påkjørt.

Interessant område å kjøre igjennom med spesiell arkitektur bygget for å motstå hurricanes fra gulfen. Også en del eksempler på bygninger som ikke har tålt kreftene som slippes løs med jevne mellomrom. Vi stoppet for å spise brunch ved en food truck i Cameron mens vi ventet på å ta en ferge over Calcasieu Ship Channel. Fergen kostet bare 1 dollar, så jeg fikk litt kjeft på fergen da jeg bare hadde store sedler. Da vi fortalte vi var fra Norge og hva vi drev med, kom smilet frem og vi fikk vekslepenger når de andre passasjerene hadde betalt.

Vi skjønte vi nærmet oss Texas da vi så flere store raffinerier, og krysset snart grensen til The Lone Star State ved Sabine Pass. Det føltes som om cowboyhatten hadde kommet hjem. Kjørte videre til vi kom helt ned til gulfen hvor vi stanset, tok en liten øl i vannkanten og Thomas kjente litt vannet. Derfra kjørte vi langs gulfen og stanset for et lite glass på The Nauti Beaver Hut før vi dro videre mot fergen til Galveston Island. Vi så ny rekord i størrelse på roadkill før vi kom frem til fergen, som gikk fra Port Bolivar.

Det begynte å bli veldig varmt, så da vi kom til fergeleiet tok vi av hjelmer og jakker før vi kjørte om bord. Texas er en av mange stater som ikke har hjelmpåbud, så da vi kom i land på Galveston Island lot vi hjelmene være av og kjørte forsiktig frem til hotellet, som ikke lå langt fra fergekaien. Vi sjekket inn på hotellet og kjørte bort til tikibaren the Spot hvor jeg har vært tidligere på en tur med kona. Siden vi ikke brukte hjelm, drakk vi ikke mye før vi kjørte forsiktig gjennom bakgatene tilbake til hotellet. Vi var endelig i Texas så det var uaktuelt å spise noe annet enn biff. Vi hadde funnet et bra rated steak house så tuslet bort dit og fikk oss herremåltid. Da maten var unnagjort fant vi oss en bar og så en til før vi tok kvelden ganske mye senere enn de foregående kveldene.

Dag 8

Etter en litt for sen kveld dro vi tidlig av gårde mot Kemah, en kul liten boardwalk city. Vi var for tidlig ute til å få oss noe å spise, men fikk oss en hyggelig liten rusletur. Vi kjørte litt ut av byen og fant en trivelig diner, hvor vi bestilte turens første burger. Den var selvfølgelig diger, men det passet bra dagen derpå. Siden dagen i går hadde vært litt tøffere enn andre kvelder, var det greit med hyppigere stans for væskebalansen. Fant overpriset norsk vann et sted, og like etter traff vi på noen Texas Longhorns.

Da klokka passerte 12 stanset vi i en trivelig by som het Columbus, etter å ha krysset Colorado River. Fant et gammelt ærverdig hus som nå var blitt museum med restaurant. Det var blitt nærmere 30 grader ute så vi tok en innepils. Kom oss på veien igjen og fikk snart full stopp med massiv kø. Det kom flere ambulanser og politibiler og snart så vi en stor svart røyksøyle foran oss. Vi skjønte at dette kunne ta tid, så vi la oss på kanten av veien og tok en u-sving der det var mulig. Fant noen kjempefine landeveier og kjørte forbi masse flotte rancher. Da vi så Black Gold Ranch stoppet vi for å ta et bilde. Kjørte rundt ranchen og det tok ganske lang tid før neste ranch dukket opp.

Vi fortsatte mot Austin og holdt oss unna motorveier så godt det lot seg gjøre. Noen mil utenfor Austin stanset vi på en biker saloon, The Waterhole i Del Valle, hvor vi tok nok en innepils pga. varmen. Derfra tok vi bakveien til hotellet som lå like ved Austin Airport. Dette siste strekket kjørte vi også med hjelmen stroppet fast bak på sykkelen. Stanset like før vi ankom hotellet og fylte opp bensintankene med bensin uten etanol så de kan stå trygt et halvt års tid. Sjekket inn og bar opp all bagasje på rommet før vi kjørte syklene til Courtney, som passer på syklene til neste tur.

Courtney er niesen til Bob, og en skikkelig trivelig dame som synes det er hyggelig å passe på syklene for en nordmann på tur. Hun og forloveden hadde dessverre ikke tid til å spise med oss da de hadde andre planer den kvelden. Vi tok allikevel en tur til byen for et siste måltid i USA og møtte Kyle, en bekjent fra Nashville som nå bor i Austin. Han tok oss med på sitt stamsted Bob’s Steak and Chop House hvor vi fikk et fantastisk måltid og trivelige samtaler. Fikk litt tid til å hilse på Willie Nelson før vi dro tilbake til hotellet i fornuftig tid da vi hadde tidlig flight hjem til Norge neste morgen.

Dag 9

Veldig tidlig opp og tok en Uber til flyplassen. Gikk greit å sjekke inn og kom oss greit på flyet til Chicago. I Chicago spiste vi litt før vi fløy videre. Som nevnt var dette en reise på bonuspoeng, og da kan man ikke alltid velge raskeste vei. Neste stopp var Istanbul og deretter hjem til Norge.

På Gardermoen kom ikke bagasjen vår, den stod fortsatt i Istanbul. Jeg reiser mye i jobb og ser på meg selv som ganske rutinert på reising. Allikevel hadde jeg for første gang klart å sende laptopen min i innsjekket bagasje. Vanligvis ville dette ikke vært noen krise, men jeg skulle på jobbreise til Japan to dager senere og måtte ha med laptopen. Heldigvis løste det seg etter å ha reist opp igjen til Gardermoen dagen etter, og etter å ha snakket med 5 forskjellige mennesker i 5 forskjellige stillinger og selskaper ble jeg sluppet slutt fulgt inn til ankomst utland. Der har de et lager hvor all bagasje som ikke kommer i tide blir samlet opp før det kjøres ut til passasjerene som ikke har fått bagasjen sin. 

I ukene før avreisen til Del 2 begynte planleggingen av Del 3. Da blir det broderen og meg som drar over dammen i oktober og setter kursen mot LA. Som seg hør og bør er kun flybilletter bestilt, og en cirka rute er lagt opp. Den endelige ruta blir til underveis. Det vi vet er at vi skal lande i Dallas 12 oktober og prøve å rekke returen fra LAX 21 oktober. Gleder oss selvfølgelig som barn gleder seg til julaften.

Oppsummering

• 8 dager på veien
• 10 dager hjemmefra
• 6 delstater
• Litt over 3200 km
• Temperatur fra 40 F (4 C) til 91 F (33 C)

Fått venner for livet som jeg gleder meg til å treffe igjen, enten her i Norge eller på en ny tur over til statene. Will sendte nylig en melding hvor han inviterte oss over på en tur til Montana, Wyoming og Colorado i august. Han tilbød også å låne bort en Harley Heritage Softail 2010 om vi ikke kunne få en sykkel opp i tide. Dessverre har ingen av oss mulighet til å bli med. Jeg har også ikke uventet fått skikkelig mersmak på eventyr, og målet om å kjøre i alle de 49 landfaste statene virker mulig.

Nå blir det en pause før neste USA-tur i oktober, men kanskje Jan Fredrik finner på noe gøy her hjemme i sommer også? Følg med på Jan Fredrik sine turer her på MCmagasinet!