For noen år siden kjørte jeg en Indian motorsykkel på en av de mest øde veistrekninger i USA. «Her er det ingenting, bare ensomhet», var tittelen på en svært så negativ omtale i Life Magazine på 80-tallet. Highway 50 fikk dermed navnet «The Loneliest Road in America».
Likevel ble de 700 kilometerne fra Fallon i Nevada til Delta i Utah blant mine beste opplevelser på motorsykkel. Aldeles alene langs endeløse sletter, over fjellpass, gjennom store barskoger i de østlige fjellsidene, ørkener, forbi saltsjøer og gjennom 3 slitte småbyer hvor tiden stoppet for 50 år siden. Milevis mellom hver gang jeg møtte ett annet kjøretøy. Ikke ett hus, ikke ett menneske. I den østlige delen passerer man også Great Basin National Park.
The Loneliest Road var tidligere en del av the Lincoln Highway, som var den første transkontinentale motorveien i USA. Men etter en drakamp mellom Utah og Nevada var det the Victory Highway som trakk det lengste strået om å være hovedferdselsåren mellom øst og vest. Den heter i dag Highway 80 og går lenger nord, gjennom Reno og Salt Lake City. Dermed ble Nevada-delen av Lincoln Highway liggende øde og tom.
Veien ble opprinnelig brukt av Pony Express. I 1860 dukket det opp plakater med denne teksten: «Unge, magre og tøffe gutter, ikke over 18 ønskes. Må være dyktige ryttere, villige til å risikere livet daglig. Foreldreløse foretrekkes.» Oppgaven til Pony Express-rytterne var å bringe post mellom California og de østlige statene. De måtte være magre og lette fordi da kunne de bringe med seg mer vekt i post. Jobben var farlig, og man var utsatt for både landeveisrøvere og fiendtlig innstilte indianere.
På min reise traff jeg hverken røvere eller sinte indianere og følelsen av å være alene ble forsterket av at det manglet mobiltelefondekning det meste av denne strekningen. Når jeg forteller dette til folk i mobilgenerasjonen er det ofte noen som blir forskrekket. Tenk å kjøre helt alene 700 km i øde strekninger og det verste av alt, uten mobiltelefondekning. Det er skummelt det! Jeg må svare at jeg vet noe som er enda skumlere: Jeg levde nemlig de første 45 vår av mitt liv uten mobildekning! Pony-ekspressen som fraktet US Mail hadde forresten heller ikke mobiltelefon!
Faktisk var dette med manglende mobildekning med på å forsterke en intens følelse av frihet og fred. Jeg satt på en stor motorsykkel langs endeløse rette strekninger, overlatt til meg selv og levde der og da. Tenkte ikke på noen verdens ting, bare satt og tok til meg inntrykkene. Veien, naturen, ensomheten, vinden og lyden fra V2-maskinen. Ja, denne turen er gått inn i min livshistorie som en av mine mest minnerike motorsykkelreiser.
Gunnar J. Lundal er en motorsykkelentusiast, pensjonist, kampsportinstruktør, far, bestefar og oldefar. Født i 1956, oppvokst i Odda og Tyssedal og bor i Farsund.
Har i en mannsalder nytt motorsykkelivets gleder i Norge, Europa, USA, Australia og Tasmania, men er først og fremst USA-entusiast.En innstilling om å leve mens man kan ble tydeligere etter en alvorlig kreftsykdom noen år tilbake.
