Det var en gang. Slik begynner de fleste eventyr og min motorsykkelreise i Tasmania var ett eventyr. Vi kom i land på øya med ferja “Spirit of Tasmania” en iskald vårdag i november. Meg på en Harley Davidson Road King og min datter og hennes mann på en BMW R1200 RS. Rundturen på Tasmania var aldeles fantastisk, men for meg er det besøket på Tarraleah som har brent seg inn i hjernebarken som en opplevelse for livet.
Det er en eventyraktig klang over navnet Tarraleah synes jeg. Det betyr skogskenguru på aboriginerspråket, men er også navnet på en liten landsby i ødemarken oppi fjellheimen ved Tasmanias verdensarvområde. Landskapet rundt Tarraleah er kjent for sine innsjøer og fjell og mange demninger, kanaler og gigantiske rørgater ned til kraftstasjonen, og skogene i området representerer en spektakulær natur.
Hydro Electric Commission bygde landsbyen for hundre år siden for å huse kraftselskapets ansatte. I dag er stedet med trehus fra 1920- og 30-tallet restaurert og bygningene benyttes nå til overnatting for tilreisende. De 126 kilometerne på motorsykkel nordover fra hovedstaden Hobart på smale og svingete veier gjennom variert landskap var en opplevelse i seg selv. Tasmania har i likhet med resten av Australia venstrekjøring og i mer tettbebygde strøk var ikke det vanskelig, det var bare å følge trafikken. Men ute i villmarka med lite trafikk var det om å gjøre å holde tunga rett i munnen for å ikke glemme seg.
Villmark og venstrekjøring til tross, vi fikk sjekket inn i ferieleiligheter på dette utrolige stedet hvor quolls, wallabies, wombats og echidnas vandret rundt på plener og hager i bebyggelsen på kveldstid. Og hvis vi tok en spasertur i omkringliggende skog kunne man også få sett både Tasmansk Djevel og Platypus ble vi fortalt. De underligste skapninger med de merkeligste navn. Ja vi var i eventyrland. Eller for å sitere Sir David Attenborough “The weirdest place on Earth”.
Selv om vi ikke om så veldig tett innpå den Tasmanske Djevel, ble det likevel noen brukbare bilder med mitt Tamron 18-200mm zoom-objektiv. Den lille skøyeren i midten heter echidnas. Det var mange av dem, og vi så mange påkjørte langs veiene. Til høyre ser du en wombat, pungdyr som kan bli 115 cm lange og veie opp mot 40 kg. De virker klumpete, men er både sterke og raske og kan lett velte overende en voksen mann. Men de er stort sett fredelige.
Vi fikk se mange av disse rare dyrene i deres naturlige områder. Du verden for en opplevelse! Naturlig nok ivret jeg etter å dele bildene av disse skikkelsene med omverdenen, og tilbake til ferieleilighetene spurte vi en hyggelig ung dame i resepsjonen om det var mulig å koble laptopen opp på Internet. Nei, Internettforbindelse hadde de ikke i området der.
Men alt har en ende, også mitt Tasmanske motorsykkeleventyr. Dette var i 2019 og hvis jeg ikke tar helt feil så lever de sannsynligvis lykkelig i Tarraleah uten Internet den dag i dag.
Gunnar J. Lundal er en motorsykkelentusiast, pensjonist, kampsportinstruktør, far, bestefar og oldefar. Født i 1956, oppvokst i Odda og Tyssedal og bor i Farsund.
Har i en mannsalder nytt motorsykkelivets gleder i Norge, Europa, USA, Australia og Tasmania, men er først og fremst USA-entusiast.En innstilling om å leve mens man kan ble tydeligere etter en alvorlig kreftsykdom noen år tilbake.
