Å reise på motorsykkelferie i Marokko er som å kjøre gjennom et postkort – eller kanskje heller en hel bunke med postkort, hver med sin egen fargepalett, temperatur og lukt. Fra snødekte fjell til glohete ørkener, travle medinas og øde vidder: Marokko er som skapt for eventyr på to hjul. Og bonusen? Fantastiske veier, gjestfrie mennesker og et land som byr på opplevelser som føles fjernt og eksotisk – men samtidig tilgjengelig og trygt
Marokko byr på alt du kan ønske deg som motorsyklist: variasjon, utfordringer, natur og kultur. Kombinasjonen av asfalterte fjellpass, snorrette ørkenveier og eksotiske landsbyer gjør at man lett faller pladask for landet. Det utrolig variert og spektakulært landskap. Høye fjellpass, opp mot tre tusen meter høyde. Spennende veier gjennom dype kløfter. Uendelige muligheter for offroad-kjøring. Marokko er kort sagt et MC-eldorado, enten du liker deg best på grus eller asfalt. Det er som å kjøre gjennom flere verdener på én tur – og det frister garantert til gjentakelse.
Her er et forslag til noen steder og ruter for en førstereis på asfalt.
Start i nord: Tanger – Rif-fjellene – Chefchaouen
De fleste som kommer med båt fra Europa, ankommer Tanger. Allerede her kjenner du på kontrasten mellom Europa og Nord-Afrika. Men kjør raskt sørover – ikke fordi Tanger er kjedelig, men fordi magien begynner i Rif-fjellene.
Chefchaouen, “den blå byen”, er et must i følge mange. Byen ligger idyllisk til i fjellsiden og er kjent for sine blåmalte bygninger og avslappede stemning. Veien dit er en opplevelse i seg selv – svingete, grønn og med små landsbyer som klamrer seg til dalsidene. Men vi forsto ærlig talt ikke helt hva som er så spesielt. Annet enn at de bruker blå maling i stedet for hvite. Det skal visstnok være en hyggelig medina der, men du skal vel til Fès allikevel hvis du er i dette området?
Hvis du har valgt å fly til Marrakesh og leie sykkel der, kan du trygt hoppe over det nordlige området og bruke tiden lenger sør.
Fjell og svinger: Fra Fès til Midelt og Atlasfjellene
Den gamle kongebyen Fès er imidlertid verdt en dag av sykkelen. Medinaen her er nemlig både spennende og hyggelig, noe helt annet enn den i Marrakesh. Si nei til guidene som vil kapre deg, fyr opp Google Maps og kast deg inn i det.
Resten av byen er ganske kjedelig. Unn deg en hammam (spa), og slapp av før neste dag. Sørover fra Fès venter nemlig en av Marokkos flotteste kjørestrekninger: Veien sørover mot Midelt og videre inn i de mektige Atlasfjellene.
Denne regionen byr på kjølig luft, barske fjellformasjoner og spektakulære veier. Du kjører gjennom små berberlandsbyer hvor esler fortsatt er vanligste fremkomstmiddel, og hvor landskapet skifter fra grønt til rødt til nesten måneaktig. Og midt oppe i dette finner du en «alpeby», med en liten slalombakke.
Midelt er et godt stoppested før du tar fatt på høyfjellspasset Tizi n’Talghemt og veien videre til Ziz Canyon, men ellers ikke særlig spennende.
Ørkenporten: Erfoud – Merzouga – Erg Chebbi
Når du begynner å nærme deg sørøstkanten av landet, flater landskapet ut – og blir mer og mer gyllent. Velkommen til porten til Sahara. Erfoud er en praktisk base, men målet er Merzouga, som ligger rett ved de mektige sanddynene i Erg Chebbi.
Veien hit er asfaltert og god, og det er en nesten uvirkelig opplevelse å se de første gyldne sanddynene reise seg i horisonten. Mange velger å parkere sykkelen for en natt og bli med på kameltur ut til en ørkenleir, men det er fullt mulig å nyte stillheten og skjønnheten fra hotellterrassen også.
Berberland og kløfter: Todra- og Dades-ravinen
Fra Merzouga kan du kjøre vestover mot Boumalne Dades. På veien passerer du både Todra- og Dades-ravinen – to av Marokkos mest dramatiske landskapsformasjoner. Spesielt Dades-dalen, med sin berømte “svingete vei” opp fjellsiden, er en klassiker for motorsyklister.
Vi kjørte opp Todra og ned Dades. Vi kunne ikke kjøre hele runden på grunn av snø, den går opp i nesten 3000 meter. Vi ble tipset av Anders Dihle, BMW-klubbens egen lokalkjente berber, om en en «snarvei» som «bare» går et par tusen meter opp, og som er nesten ferdig.
Veien er smal og svingete, men asfalten er stort sett i god stand (der den er lagt), og trafikken er minimal. Her får du både teknisk kjøring og naturopplevelser.
Den klassiske ruten: Ouarzazate – Aït Ben Haddou – Tizi n’Tichka
Etter Dades fortsetter reisen vestover til Ouarzazate, kjent som Marokkos “Hollywood”. Her ligger store filmstudioer hvor filmer som Gladiator og Lawrence of Arabia er spilt inn. Litt utenfor byen ligger den UNESCO-listede befestede byen Aït Ben Haddou – en av de mest fotogene stedene i hele landet.
Men høydepunktet er veien over Tizi n’Tichka-passet. Dette fjellpasset fører deg over Høye Atlas og ned mot Marrakech, og byr på noen av de mest spektakulære veisvingene og fjellutsiktene i Marokko. Det er også her du får testet både bremser og kjøreevner, spesielt om du møter på tåke eller regn.
Byliv og avslutning: Marrakech eller kysten
Hvis du flyr ned og leier en sykkel, er Marrakesh det naturlige stedet å starte og avslutte turen. Marrakech er en intens og fargerik by – perfekt for et par netter med god mat, kanskje litt sol ved bassenget og full turistpakke med medina og torget som høydepunktet, Eller bunnpunktet, om du vil. For dette er 100% turist, med slangetemmere, apekatter med halsbånd og all verdens selgere og lurendreiere.
Hvis du skal oppover til Spania igjen, kan du enten kaste deg inn i Atlasfjellene og millioner av svinger, og kjøre langs midten opp igjen. Eller du kan ta den lite flate og rette veien opp langs Atlanterhavskysten. På grunn av historien, med ulike erobrere som har satt sine preg, er det veldig ulike byer å besøke oppover. Essaouira skal være en sjarmerende kystby med hippiestemning, frisk sjøluft og nydelige sjømatrestauranter. Veien dit er også fin, og gir en myk overgang tilbake til sivilisasjonen.
Lenger oppover kysten finner du kjente storbyer som Casablanca (5 millioner innbyggere), hovedstaden Rabat og Tanger. Besøk heller de mindre, som El Jadida, Larache og Asilah.
Det praktiske
Fly og leie
Norwegian (og andre) flyr til både Marrakesh, Agadir og Tanger, med litt variasjoner gjennom året. Mest til Marrakesh, der utvalget av seriøse utleie- og turselskaper også er størst. Flyturen direkte fra Oslo tar fem timer, og du kan få en tur i oktober eller november for under tre tusen med bagasje.
Det er mange utleieselskaper på nett, fine sider har de ofte også. Men det er ikke alltid det er så mye mer heller, så sjekk nøye! Mange har som forretningsidé å skaffe kunden først og så leie sykkel etterpå. Da vet du aldri hva du får.
Det er mange som tilbyr organiserte turer, enten fra Malaga eller Marrakesh. Kontakt meg gjerne for tips!
Med egen sykkel
Det er mange norske motorsykler å se langs kysten av Spania i løpet av vinteren. Hvis du ikke gidder å kjøre, så kan både MC-transport og andre frakte sykkelen din ned på høsten og opp igjen på våren. Spør dem om lagring også. Selv om du ikke kan være der sammen med sykkelen hele vinteren, kan du sikkert få til et par turer i løpet av vinteren.
Fra Marbella er det for eksempel bare en time ned til Algeciras og fergene til den store havnen Tanger Med et stykke nord for Tanger i Atlanterhavet, eller den spanske enklaven Ceuta ved Middelhavet. Overfarten tar 60 til 90 minutter bare, men det kan fort ta noen timer å komme gjennom grensen inn i Marokko. Tollerne er spesielt opptatt av droner, som er strengt forbudt i Marokko
Du kan også benytte anledningen til å besøke den pittoreske spanske byen Tarifa, og ta båten over til Tanger derfra. Tanger er en moderne storby, overraskende flott og hyggelig. Kommer du fra Costa Blanca, passer det kanskje bedre å ta fergen over natten fra Almeria til den andre spanske enklaven, Melilla, eller fra Motril til Al Hoceima.
Forsikringer
Reiseforsikringen har du selvsagt på plass, og du har finlest all den lille skriften for å være sikker på at du er dekket for MC-kjøring og utenfor Europa. Hvis du kjører egen motorsykkel ned, så vær klar over at forsikringen din antakelig ikke er gyldig utenfor Europa. Du får antakelig ikke kjøpt tilleggsforsikring heller.
Spesielt hvis du skal kjøre offroad langt fra folk, er det også viktig å sjekke at du er dekket for evakuering / ambulanse. Det er mange reiseforsikringer som har unntak, og et helikopterløft ut fra et øde fjellområde kan bli dyrt. Det finnes spesialforsikringer å få kjøpt.
Du må altså kjøpe forsikring til sykkelen på grensa. Det koster 97 euro for en måned, må betales kontant, og er kun ansvar! Du må altså selv stå for berging, brann, tyveri og alle skader på egen sykkel.
Det samme gjelder leiesykler. De kommer med ansvarsforsikring, noen ganger med tyveri og brann, men du må selv dekke alle skader på sykkelen du har leid. I verste fall må du betale for en helt ny sykkel. Sjekk om du kan ha noen dekning i reiseforsikringen din, eller via kredittkortet.
Når skal du reise
Den beste tiden er vanligvis fra mars til mai og fra september til november. Disse periodene byr vanligvis på behagelige temperaturer, både i fjellene og i lavlandet, og det er mindre risiko for ekstremvær. Perfekt for å forlenge MC-sesongen, altså.
Når det er sagt, så er klimaet litt i endring over hele kloden. Vi reiste i midten av februar, og hadde levelige temperaturer hele veien. Selv om vi nok kunne tenkt oss fem grader til. Men i april fjor kunne man få over førti grader nede ved sanddynene i Sahara, for så å bli stoppet av snøfall i fjellene dagen etter.
Er det trygt?
Nei, det er aldri trygt å reise på MC-tur. Men Marokko er like trygt som Norge. Det er mye politi på veiene, og trafikken går jevnt over rolig og sivilisert for seg. Vi hadde absolutt ingen «hårete» opplevelser, og så ingen ulykker. I storbyene må du være obs på smågale drosjesjåfører og litt uvante vikepliktregler i rundkjøringene.
Marokkanerne er gjestfrie, vennlige og serviceinnstilte, og det er et trygt og enkelt land å reise i. Landet er styrt med jernhånd i silkehanske, og den eneveldige Kongen har gitt klar beskjed om at turistene skal få være i fred. Men det er klart du finner «luringer» med lange fingre og glatte tunger på torget i Marrakesh for eksempel, så ikke vær blåøyd. Ikke la noen legge en slange eller apekatt rundt halsen din for å ta bilder, for eksempel.
Ellers er det viktig å ha i mente at Marokko er et strengt islamsk land, og kle og te seg deretter. Det betyr for eksempel at det kan være vanskelig eller litt dyrt å få seg en øl eller et glass vin.
Hva skal du ha på og med deg
Atlasfjellene er høye, du kan kanskje komme opp i tre tusen meter. Der kan det være kuldegrader og snøslaps, eller det kan være tretti grader og sol. Nede i Sahara kan det være kokhete 40-50 grader på dagen om sommeren. Kle deg lagvis, og tenk flerbruk.
Jeg er personlig ikke glad i MC-klær som er vanntette, det funker ikke for meg over 25 grader. Jeg foretrekker en lettere tekstildress med bedre lufting. Så bruker jeg heller regntøy med pustende membran (GoreTex el.l.) over når det blir kjølig eller vått. Til slutt har jeg en varm jakke som jeg kan bruke både på kvelden og som et ekstra lag under kjørejakken.
Selv om det er varmt på dagen, blir det ofte kaldt om natten i ørkenstrøk. Langt ullundertøy bør være med. Jeans, joggesko, sandaler, et par trøyer, underbukser, sokker, badebukse og buff, så har du vel det du trenger. Sent på høsten og tidlig på våren kan det være lurt å ta med lue og vanter til kveldsbruk.
Penger og kort
Ta med deg litt euro (minst 100 til forsikringen), og så tar du tar ut marokkanske dirham i minibank underveis. De er ikke vanskelige å finne, mse etter de gebyrfrie hos Maroc Poste. Du kan stort sett bruke kort til å betale på bensinstasjoner. En del hoteller og restauranter i byene tar kort, men kan legge på ganske store gebyrer. Det er altså stort sett kontanter som gjelder. 10 dirham er 1 euro, kursen er fast.
Litt om mat
Mange maten i Marokko er definitivt litt annerledes enn i Europa. Det går mye i egg, lam og kylling, men du kan også få oksekjøtt eller kamel på menyen. Og sjømat, selvsagt, Marokko har jo en lang kystlinje.
Frokostene på overnattingstedene består gjerne av noe slags brød eller croissantlignende med smør, syltetøy, ost og plain omelett. Pluss juice, te og kaffe.
Berbersk omelett består av en tagine (leirgryte) med egg, tomat, løk, hvitløk, paprika, olivenolje og ras el hanout. Det siste er krydderblanding som brukes til absolutt all mat i Marokko, og som du dermed blir ganske drittlei av. Det kan bestå av alt fra 10 til over 30 forskjellige kryddere – typisk blant annet kanel, spisskummen, koriander, gurkemeie, ingefær, paprika, nellik, muskat og kardemomme. Stort sett får man det til frokost eller lunsj.
Tagine er i det hele tatt et gjennomgående tema. Det skal godt gjøres å unngå å spise tagine med kylling minst en gang om dagen. Selvsagt tilberedt med den sedvanlige krydderblandingen. Alternativet er gjerne tagine med lammekjøtt.
Internasjonal mat er også vanlig, eller skal vi si internasjonalt inspirert? Man finner både burgere, pasta og pizza, men de har ikke helt knekt koden på noe av det. Svinekjøtt er selvsagt helt tabu i dette islamske landet, og det er overraskende hvor mye man savner litt av det i maten.
Dessverre har ikke mange år med fransk kolonivelde satt særlig spor i menyene, bortsett fra tacos! Men franske tacos har ikke noe med meksikanske godsaker eller den norske texmex-varianten å gjøre. Det er billig og mettende hurtigmat, mer som en grillet panini med ost, kjøtt og myke pommes frites (!) inni.
Lunsj langs veien kan altså bli litt av hvert. På herbergene ute på bygda er det gjerne halvpensjon, og ingen alternativer. Da serveres man oftest «dagens treretter», som gjerne sett består av en tynn grønnsakssuppe, tagine med kylling og frukt til dessert.
Marokko er jo også kjent som landet der du neppe unngår matforgiftning, og vi hadde stålsatt oss for slitsomme besøk på møkkete dasser med bare hull i gulvet og en bøtte vann til etterarbeidet. Men magene holdt, og doene var stort sett rene, til å sitte på, med papir, såpe og tørkepapir.
Det irriterer meg grenseløst når jeg tvinges til å betale 2-3 ganger bensinpris for vann som har vært fraktet på dieselstinkende lastebiler over hele det miljøbevisste Norge, når vi har verdens beste vann gratis i springen. Men jeg setter veldig pris på at det nå er billig flaskevann tilgjengelig i det meste av den øvrige verden. Det er nok nøkkelen til at jeg stort sett har sluppet unna de verste magesjauene på mine reiser.
