Jan Fredrik gjør det mange drømmer om: han har kjøpt en sykkel i USA og tar kortere turer når han har tid. Start med prologen her, om du ikke har fått med deg starten!
Bakgrunn
Den fjerde turen skulle egentlig begynne i juli når kona og jeg samt et vennepar skulle over og jentene skulle kjøre bil mens vi gutta skulle ta syklene. Dessverre måtte venneparet trekke seg så jeg stod igjen med et lite dilemma. Jeg må ha begge syklene i nærheten av Las Vegas for en planlagt tur på høsten.
Heldigvis fant jeg bonus billetter til Los Angeles og hjem fra Las Vegas. Det var ikke mange dagene, men korte eventyr er også eventyr. Som nevnt stod begge syklene på lager i LA, og siden det er på tide med service fikk jeg kontakt med Ryan i AdvMotoTech som er dyktig på BMW.
Han tok på seg både å frakte syklene til verkstedet sitt, ta service og legge om til gode offroad dekk samt lagre den ene sykkelen til jeg henter den i juli.
Når det var i orden, var det bare å dra over og tirsdag 18 mars dro jeg til Gardermoen for et nytt eventyr.
Første flyet til København gikk når det skulle og transitt gikk også greit. Landet 10 minutter før tiden på LAX og sendte melding til Ina, en norsk dame jeg kjenner fra Florida som nå har flyttet til LA med mannen sin, at jeg var på bakken. Ina ba meg si fra når jeg var ute av flyplassen så hun kunne plukke meg opp.
Jeg kom raskt til immigration og tradisjonen tro ble jeg tatt med videre til Secondary Screening.
Vanligvis går dette ganske raskt, men nå satt jeg der inne i over en time. Det er ikke lov å bruke mobiltelefon der inne så jeg fikk dessverre ikke gitt stakkars Ina beskjed om når jeg kom.
Da de endelig ropte opp navnet mitt fikk jeg passet tilbake uten noen forklaring, men ble fortalt at de hadde hentet bagasjen min og at den stod klar på en tralle rett utenfor døra. Så det var jo en gledelig overraskelse.
Fikk endelig gitt Ina beskjed om at jeg var klar og bare fem minutter senere satt jeg i bilen hennes. Det var heldigvis kort vei til Ina fra LAX da hun bor veldig sentralt ikke langt fra Santa Monica.
Mannen til Ina var ikke hjemme, men den ene datteren deres var hjemom fra Hawaii der hun vanligvis bor, så vi hadde en hyggelig kveld og et par pils frem til trøttheten tok meg og jeg ble innlosjert på gjesterommet.
Våknet flere ganger i løpet av natten, regner med at det var en pen blanding av jetlag og spenthet.
Dag 1
Våknet grytidlig hjemme hos Ina og lå stille en stund i frykt for vekke vertene. Da jeg hørte litt romstering i huset, sendte jeg Ina en melding der jeg spurte om hun var våken og det var hun. Vi gikk bort til nærmeste Whole Foods for å kjøpe litt brød vi kunne ha til den norske osten jeg hadde kjøpt med så vi fikk oss litt frokost.
Jeg var klar over at det for nordmenn har blitt dyrt i USA og at valutaen er dårlig i vår favør, men fikk hakeslipp da jeg så at et brød jeg synes så ganske vanlig ut kostet 15 dollar.
Det smakte i hvert fall godt med smør og Norvegia.
Pakket sammen sakene mine og fikk alt inn i bilen til Ina. Hun tok meg med på en kort sightseeing i nabolaget og ned til Santa Monica før vi kjørte opp til Santa Clarita hvor verkstedet til Ryen er.
Ryan var litt forsinket så vi ble stående i solen under palmene å prate til han kom.
Han låste opp verkstedet mens jeg hentet ut tingene av bilen til Ina og når det var gjort kom Ryan ut med JANF2. Den var i god skikk og jeg betalte Ryan, avtalte ca når jeg skal hent JANF og begynte å pakke sykkelen. Sa ha det til Ina som har vært en engel og gjort starten på turen til en drøm, og satte av gårde ut i det ukjente.
Første stopp var The Bike Shed og kom meg dit uten noen hendelser. Satt ved baren en liten stund og slo av en liten prat med en lokal før jeg satte med på sykkelen for å kjøre til Emma Jean’s. Jeg har forsøkt å spise der to ganger før, den første gangen på familietur og da var det fullt. Prøvde igjen i fjor på tur med broderen, men det var stengt den dagen vi kjørte forbi. Jeg hadde derfor sjekket at Emma Jean’s holder åpent på onsdager og la inn adressen i navigasjonen. Dessverre fortalte Google Maps meg at jeg ikke ville rekke frem innen stengetid, så jeg har fortsatt dineren fra Kill Bill til gode.
La om ruta litt og satte kursen mot Rim of the World Highway. Ikke veldig spennende veier dit, men digg å kjøre i 30 grader og med palmer på begge sidene av veien. Jeg har lært at man bruker unødvendig mye tid på å unngå motorvei i Los Angeles uten å få noe igjen for det mtp kjøreopplevelse, så la meg på Interstate 10 østover.
Stoppet for å fylle bensin og en veldig hyggelig amerikaner som kjører dirt bikes kom bort for å slå av en prat og kjørte ut på motorveien igjen.
Etter en stund tok jeg avkjørsel inn på foorhill Freeway og satte kursen mot Big Bear Lake.
Med en gang jeg hadde tatt av, kom jeg på Rim of the World og det er en fantastisk vei opp i fjellet med utrolig mange og fine svinger.
Da jeg hadde kommet et stykke opp fant jeg ut det var på tide med en matbit og stanset på et mexicansk spisested med flott utsikt utover Coldwater Canyon. Jeg har lært at amerikanske porsjoner ikke er laget for meg, så jeg bestilte bare en forrett og en Corona. Klarte selvfølgelig bare å spise opp halvparten av den også.
Satt og slappet av litt før jeg bestemte meg for å kjøre videre over fjellet og til Joshua Tree. Inas Datter Erica hadde anbefalt meg en artig Saloon der, så da ble det slik.
Hadde ikke kommet langt før en motgående motorsyklist klappet seg på hodet i stedet for å hilse. Og ganske riktig, bare en halv mile lengre borte stod en Sheriff og sjekket fart. Jeg kjører sjelden over fartsgrensen uansett da jeg ikke har særlig lyst på ublide møter med loven i USA. Men hyggelig gest av motorsyklisten uansett.
Like etter politiet så jeg noe jeg har hørt om og vet eksisterer, men allikevel ikke hadde forventet å se i California. Snø. Og etter som jeg kom høyere så jeg mer snø og til slutt kjørte jeg forbi en slalåmbakke. Nå var jeg plutselig på 2080 moh, så det var kanskje ikke så merkelig i mars. Det var ganske kjølig også, 44 F eller omtrent 7 på den skalaen vi som liker logikk bruker. Kom også forbi Santa’s Village men julenissen jobber tydeligvis på Nordpolen i ukedagene for der var kun åpent i helgene.
Så begynte nedstigningen og jeg fikk flott utsikt over Johnson Valley. Like mange gøyale svinger som på vei opp, men vel nede var det like flatt og rette strekker som minnet om slettene i Texas i fjor.
La plutselig merke til at hadde lite bensin og det var ganske langt til neste bensinstasjon. Ser ut til at dette er noe jeg aldri lærer på begynnelsen av en tur, sjekke avstand til bensinstasjoner og fylle oftere enn det som virker nødvendig. Kom meg inn på en bensinstasjon med noen få klunker bensin igjen på tanken og med full tank, kjørte jeg de få milesene som var igjen til Joshua Tree Ranch Motel.
Ikke et snobbete sted, men det hadde seng og dusj og plass til sykkelen rett utenfor døra, så jeg var fornøyd.
Pakket av sykkelen og kjørte den korte veien ned til Joshua Tree Saloon som jeg hadde fått anbefalt og fikk meg et par pils og en Spicy Coyote Burger. Smakte storfe av kjøttet så jeg tror ikke at noen prærieulv var involvert i produksjonen.
Ble sittende en stund å prate med den skjeggete cowboyen som spilte countrysanger, og ble litt overasket da han fortalte hvor misfornøyd han var med Trump. Har ikke truffet mange av dem utenfor storbyene. Da han fortalte meg at han vekslet mellom å bo i Joshua Tree og Eureka California, skjønte jeg mer av det.
Tok et par pils med et par, hvor hun var helt indianer og han var kvart, og de fortalte meg om noen fine steder å kjøre i Joshua Tree National Park hvor jeg hadde tenkt meg inn i dagen etter.
Takket for meg og ringte hjem til min kjære tålmodige kone og fikk bli med på frokost på sengen med mine døtre for å feire bursdagen hennes.
Sluknet umiddelbart etter det.
Dag 2
Våknet grytidlig og ringte kona igjen uten å være stuptrøtt. Hadde ikke sovet veldig godt da motellet hadde tisselaken på senga. Tror jeg. Motellet kunne nok også være designet for de som kun trenger et rom i en time eller to… Pakket så sykkelen og kjørte først til nærmeste bensinstasjon for å kjøpe litt vann og en slags frokost. Valget falt på beef jerky. Så satte jeg kursen inn mot Joshua Tree National Park og kom til inngangen like før 07:00. Det var ingen i inngangen så jeg kjøpte inngangsbillett online. Fort gjort. Kjørte først til Quail Springs der jeg klatret opp på en liten klippe og nøt frokosten i soloppgangen. Aldri sett maken til landskap og skjønner godt hvorfor Bono valgte å lage et album her.
Kjørte videre til Hidden Valley Nature Trail og gikk en liten tur. Interessant historie på dette stedet. Eieren fikk høre at det skulle bli nasjonalpark så han fortet seg å sprenge bort masse fjell så han fikk beitemark til kyrne sine.
Nå var det på tide å teste ut de nye dekkene så jeg fant en grusvei opp til Lost Horse Mine. Fantastiske stedsnavn. Artig vei og dekkene satt skikkelig godt på underlaget. Kjørte så langt veien gikk og tok samme vei tilbake igjen. Fortsatte på Keys View Road som også var en blindvei, men i enden var det en fantastisk utsikt over Pushawalla Canyon. Nøt utsikten en stund før jeg kjørte tilbake igjen.
La inn Palm Springs på navigasjonen, men etter litt kjøring så jeg en vei kalt Geology Tour Road og tok inn på den. Nesten umiddelbart så jeg et skilt som lovet godt. Denne veien var kun egnet for firehjulstrekkere.
Det var en fantastisk vei. Startet som grusvei og gikk etter hvert over til å bli en enveiskjørt kjerrevei med seksjoner av sand nede i Pushawalla Canyon som jeg hadde sett ned på tidligere. De nye Dunlop Trailmax Mission dekkene gjorde absolutt jobben sin. Det viste seg at veien var en rundtur og jeg endte opp på veien jeg hadde kjørt av tidligere. Jeg bestemte meg for å kjøre ut av nasjonalparken ved Twentynine Palms og så kjøre vestover igjen på Highway 62. Da kjørte jeg gjennom Joshua Tree og stanset for å kjøpe noen klistremerker til sykkelen og la igjen et minne hos saloonen jeg hadde vært på dagen før.
Veien ned mot Palm Springs var artig med lange fine kurver og god nedstigning. På veien så jeg et artig sted som het The Spaghetti Western Saloon men det var dessverre stengt.
Det hadde vært en ganske kjølig morgen, men når jeg nærmet meg Palm Springs steg temperaturen fort opp til 27 grader og jeg kjente jeg hadde litt mye klær på. Det var veiarbeid store deler av veien inn til sentrim og når jeg stoppet på Palm Canyon Roadhouse og fikk av meg jakker og ullgenser var det helt nydelig. Når jeg fikk en iskald pils like etter var jeg nesten i himmelen. Hadde bare spist litt beef jerky til frokost så jeg unnet meg en hamburger til lunch.
Gjorde meg ferdig med mat og øl og koste meg en stund i sola før jeg kjørte videre til Palm Desert og stakk innom Tommy Bahama. Der hadde jeg vært med familien for nesten 18 år siden og håpet de ikke husket meg. Datteren min og sønnen til et vennepar hadde veltet en vinkjøler utover terrassen. De var bare to år gamle da, så det virket ikke som personalet fortsatt bar nag. Fikk meg en øl og la inn Rice Shoe Tree i Google Maps. Kjørte et stykke på Interstate 10 og så et skilt om et museum til ære for General Patton. Måtte jo stoppe og selv om jeg ikke gikk på selve museet var det nok av interessante kjøretøy utstilt utenfor.
Kjørte videre på motorveien og tok av på Highway 177 ved Desert Center. Kjørte et stykke og så en palmeplantasje. Tenkte det kunne være artig å se denne ovenfra og tok frem dronen. Det var like før jeg ikke hadde noen drone mer da mobilen mistet signalet til dronen langt inne over et inngjerdet område. Jeg forsøkte alt jeg kunne tenke på, men fikk ikke kontakt. Da dronen nesten var tom for batteri begynte hjernen min å fungere og jeg kom til å tenke på at avstanden til dronen ville være mindre om den var nærmere bakken. Jeg utløste landingsfunksjonen og når dronen bare var et par meter over bakken fikk jeg nok kontakt til å styre den. Fikk den trygt tilbake og glemte selvfølgelig å lagre opptaket. Pakket dronen ned og kom meg på veien igjen.
Kjørte videre på 177 og etter noen lange rette strekker, kom ett strekke uten svinger på hele to mil. Jeg begynte å tenke på hvor mye jeg egentlig beundrer disse nybyggerne som dro over disse slettene med prærievognene sine. Jeg har sjekket at en vogn med to okser eller hester som trekk dyr, kunne klare opp mot 3 km/t. Så den sletta jeg brukte ca. 12 minutter på ville ta rundt ti timer med stopp. Tøffe folk på den tiden.
Mens jeg filosoferte rundt dette, så jeg plutselig noe jeg måtte ta en nærmere titt på. Det var Rice Desert Sign Post. Det er skilt i midt i ødemarka der Highway 177 møter Highway 62 som jeg hadde kjørt vestover på tidligere på dagen. Skiltet er høyt og har piler til helt ulogiske steder uten å oppgi avstanden. I tillegg hang det masse annet rart som folk på veien hadde hengt opp. Jeg tenkte jeg ikke kunne være noe dårligere og hang opp en miniatyrflaske med aquavit. Etter å ha slått av en prat med noen tyske turister om også hadde stoppet ved den merkelige kreasjonen kom jeg meg på sykkelen og kjørte videre på 62. Ikke langt unna lå Rice Shoe Tree. Dette var tidligere et undertøystre der forbipasserende kastet undertøy opp i treet før man kjørte videre. På et tidspunkt tok treet fyr og det meste av treet og alt undertøyet brant opp. Av en eller annen grunn begynte folk å henge opp gamle sko i treet og det er nå fullt av sko. Jeg hadde ikke noen sko jeg kunne unnvære så jeg nøyet meg med å ta noen bilder.
Forlot undertøys/skotreet og krysset etter en stund Colorado River og kjørte inn til Arizona ved Parker. Jeg hadde booket et motel i Lake Havasu og hadde en drøy halvtime igjen da jeg så en bar som var biker friendly. Baren het The Sand Bar og så svært innbydende ut. Så jeg stoppet og tok meg en øl i varmen. Ble godt mottatt og må konkludere med at det er mye trivelige folk i Arizona også. Det fikk for så vidt broderen og jeg også oppleve på forrige tur.
Etter en liten stund kjørte jeg videre langs Colorado River på State Route 95 helt frem til Lake Havasu City der jeg sjekket inn på motellet. Arizona har ikke påbud for hjelm, så jeg tok på meg hatten og kjørte det lille stykket ned til Mustang Sally Saloon. Der var det ganske stille så etter et par pils i baren og en liten prat med bartenderen, kjørte jeg tilbake til motellet og fikk meg en god natt søvn.
Dag 3
Våknet som vanlig skikkelig tidlig og hadde pakket sykkelen før frokosten på motellet åpnet. Brukte fire minutter på frokost da jeg ikke har særlig matlyst tidlig på morgenen og utvalget ikke var særlig stort. Nøyde meg med et glass appelsinjuice og kom meg av gårde. Første punkt på dagen program var London Bridge som en eksentrisk amerikansk millionær kjøpte av City of London på slutten av sekstitallet. Flott bro og det var artig å se Union Jack vaie i vinden.
Så satte jeg av gårde på et langt strekk mot Vulture City, en spøkelsesby i nærheten av Wickenburg.
Startet med å kjøre den motsatte veien av dagen før, til jeg kom til Parker der jeg krysset grensen fra California. Kjørte østover på 95 og videre på 72 like før Bouse. Tok av på Highway 60 Ved Vicksburg og da jeg var like ved Salome måtte jeg stanse. Endelig fikk jeg se de karakteristiske kaktusene Saguaro. De ser akkurat ut som jeg husket dem fra barndommens tegnefilmer. Stoppet igjen da jeg kom inn i Salome for å sjekke ut en Historic Marker. Noen ganger kan en Historic Marker være veldig interessant, og denne gangen var det en liten historie om en bensinstasjon som ikke lengre finnes.
Kom etter hvert til Wickenburg og stanset på en annen Historic Marker. Denne gangen mer interessant, det var en markering av en massakre utført av Apacher.
Tok av på Vulture Mine Road og kjørte fine svingete veier helt opp til den tidligere lille gruvebyen Vulture. Jeg var nesten helt alene på veien og koste meg etter å ha kjørt nesten tre timer uten særlig mange svinger.
Parkerte sykkelen ved den gamle spøkelsesbyen og tok meg en rundtur. Akkurat da jeg stod utenfor det gamle bordellet ringte kona på facetime. Med tanke på at jentene som jobbet der sikkert har vært døde i hundre år gikk det nok greit. Vandret litt rundt og kikket på de gamle bygningene opprettet av Mr Wickenburg og etter å ha sett den største edderkoppen jeg har sett utenfor et glassbur, gikk jeg tilbake til sykkelen og kjørte ned igjen til Wickenburg. Hadde lite bensin på tanken så kjørte den korte veien bort til Allah og fylte bensin. Kjørte så mot Congress på Highway 93 og så inn på 89. Hadde sett meg ut sted som Heter Wild West Saloon like før Congress men det var stengt. Jeg var for tidlig ute. Hadde også bestemt meg for å stikke innom Congress Pioneer Cemetery. Det var fine grusveier opp til kirkegården som var åpen hele døgnet. Ble nok en gang imponert av disse gamle nybyggerne og slitet de stod i. Svært mange av gravene var til små barn.
Etter en rundtur på den lille kirkegården dro jeg videre, men jeg kom ikke langt før jeg så noe nytt og interessant. Ved en gammel nedlagt saloon på 89 så jeg at noen hadde satt opp et lite marked. Jeg stanset ved den første boden og slo av en prat med de som stod der. Trivelige karer så jeg hentet litt Melkesjokolade og en flaske aquavit til dem. Han ene sa han hadde sluttet å drikke da mye dumt hadde skjedd i fylla, men han andre tok gladelig imot. Begge likte sjokoladen godt. Det lå en del skytevåpen på salgsbordet så vi slo av en prat om våpenlovgivningen i våre respektive land, samt at de uttrykte sin bekymring for mulige innstramminger i USA.
Jeg måtte videre, og sa pent adjø, og i det jeg skulle av gårde fikk jeg en gave av en av gutta. Noen ametystøreringer av steiner fra området han hadde laget selv.
Fortsatte på 89 og i Yarnell stoppet jeg og kjøpte en kaffe og en doughnut hos Shira’s Pioneer Potato Donuts art Gallery. Mens jeg ventet på at kaffen skulle brygges ferdig fikk jeg en liten omvisning i det som en gang var huset til Pete the Miner. Pete the Miner var en slags lokal helt i området og var både gullgraver, smykkedesigner, fangstmann og økolog. Etter en liten stund var kaffen klar og jeg tok med den og smultringen ut i sola. Jeg har aldri smakt smultring laget av potet før, men den var ganske god.
Kom meg på veien igjen og ved Wilhoit så jeg et skilt ved en lokal kirke som oppfordret motorsyklister til å kjøre forsiktig, og også gjerne komme innom for en velsignelse eller noe. Jeg tok det første til meg og lot det andre være. Nå ble 89 en helt fantastisk vei. Skikkelig svingete og godt dosert i mange, mange kilometer. Like før veien tok slutt så jeg noe som fikk meg til å tenke litt på skiltet ved kirken. I januar i år kjørte Charles Brown seg i hjel på motorsykkel. Langs veien stod et kors med navn og dato, og med en motorsykkelhjelm hengt på toppen av korset. Med ettertanke kjørte jeg rolig in til Prescott, en fantastisk flott by. Parkerte sykkelen i hovedgaten og gikk på Prescott Western Heritage Center. Et ganske lite museum, men veldig interessant. Jeg kom i prat med to Arizona Rangers og de var supertrivelige folk. De mente jeg fint kunne bevæpne meg om jeg følte for det i deres jurisdiksjon, men jeg tenker jeg lar det ligge inntil videre. Uansett hyggelig at de tenker på min sikkerhet da.
Snakket også en stund med damen i resepsjonen og hun synes det var stas at jeg kom helt fra Norge og insisterte at jeg måtte skrive meg inn i gjesteboka.
De to Rangerene anbefalte meg å spise lunch på The Palace Restaurant and Saloon. Jeg gjorde som lovens lange arm sa og satte meg ved baren. Hele saloonen så veldig tidsriktig ut men er usikker om serveringsdamene alltid har vært like godt bevæpnet. Kom i prat med en hyggelig fyr fra Huntington Beach i California som satt og ventet på at kona skulle handle. Han sa han vurderte å flytte til Prescott både fordi det er så fint og rolig der, men også på grunn av skattetrykket i California.
Da jeg var ferdig med lunchen satte jeg av sted mot Sedona. Fortsatte på 69 i godværet og så på State Route 169 til jeg tok av på Interstate 17. Kjørte motorveien til jeg kom til Hog Valley som er en flott dal der man tar av på State Route 179 mot Sedona. Ved Red Rock Ranger District Visitor Center stoppet jeg for å ta en titt på de røde fjellene. Fortsatte videre inn til Village of Pak Creek og stanset rett under Bell Rock. Landskapet minnet en del Monument Valley, men mye mer frodig.
Da jeg kom inn til Sedona var det trafikkaos og veldig varmt, så jeg tok av meg hjelmen i køen. Veldig behagelig når man står nesten stille og termometeret nærmer seg 30 grader Celcius.
Trafikken løste seg opp og jeg kjørte et lite stykke før jeg fant et sted å kjøre av veien for å få på hjelmen igjen. Temperaturen hadde også falt med rundt 15 grader så fikk på meg en vindjakke også.
Nok en gang fikk jeg flotte svingete veier opp langs Oak Creek til jeg kom opp til Fry Canyon. Derfra var det ganske rett vei til jeg kjørte inn på I-17 nordover. Tok av på I-40 ved Flagstaff og fulgte motorveien helt til jeg kom inn til Winslow. Rakk akkurat frem til det berømte hjørnet the Eagles synger om før det ble mørkt. Fikk tatt det obligatoriske bildet og fant frem til nattens motell. Sjekket inn på motellet og satte på meg hatten før jeg kjørte ned igjen til sentrum og fikk meg noen skikkelig sterke Buffalo Wings og en lokal Winslow øl på RelicRoad Brewing Company. Kjørte tilbake til motellet og trakk meg tilbake for natten.
Dag 4
Våknet igjen opp tidlig, men denne gangen fryktelig tidlig. Var på veien før fem om morgenen for å være sikker på at jeg skulle komme frem i tide siden jeg hadde et fly hjem på kvelden.
Jeg kjørte ut av Wisnslow og vestover på I-40. Siden jeg hadde lyst til å se Two Guns tok jeg av veien ved Meteor Crater RV Park og fulgte en grusvei anbefalt av Google Maps. Deet var bekmørkt, og lysene på sykkelen er ikke spesielt gode så det gikk i sakte fart. Kjørte ca fem kilometer før jeg kom til en stengt grind og skilt som sa at veien var privat. Ikke annet å gjøre enn å snu og kjøre samme vei tilbake i mørket. Fikk samtidig litt trening i å kjøre på dårlig vei i blinde så alt var vel.
Kom meg ut på I-40 igjen og bestemte meg for å droppe Two Guns og heller kjøre motorvei til det ble litt lysere. Da jeg kom til Flagstaff var det begynt å lysne, men det var fortsatt ganske mørkt og det ganske kaldt. Temperaturen var ned i to grader, så jeg bestemte meg for å ta en stopp og få i meg både litt varme og litt frokost. Fant Mike & Ronda’s Diner på Route 66.
Gikk inn bestilte den minste frokosten de hadde, og klarte selvfølgelig ikke å spise opp alt. Fikk påfyll av gloheit kaffe tre ganger og tenkte på hvor heldig jeg er som har muligheten til disse opplevelsene.
Sendte igjen noen varme tanker hjem med takknemlighet for rausheten der.
Fortsatte ferden på originale Route 66 vestover og kjente at det begynte å bli kaldt. Så på termometeret og så tallene 24.8. Ante ikke hvor kaldt det var, men på neste stopp googlet jeg og fant ut at det minus fire grader. Det er egentlig for kaldt til å kjøre motorsykkel synes nå jeg, men hadde vel ikke noe valg der og da.
Kom etter hvert til den helvetes avkjøringen til Williams og Grand Canyon, der broderen og jeg hadde litt problemer med dekktrykk og velt fra midtstøtte i snøvær i fjor uten noen store hendelser.
Fortsatte på the Mother Road in til Williams og stanset ved skiltet som ønsker velkommen til Grand Canyon og en flott gammel bensinstasjon.
På vei ut av Williams fulgte jeg Google Maps for å holde meg på den originale Route 66 men endte nok en gang ved en stengt grind med et skilt som sa det var privat vei. Gikk derfor tilbake til den gamle metoden med å se etter og følge skilt og dermed gikk det fint å kjøre Route 66 resten av dagen.
Kom meg til Seligman og fylte bensin før jeg kjørte til Kingman hvor jeg stanset og kjøpte med en kaffe og Apple Pai på Mr. D’z Route 66 Diner. Fortsatte videre til jeg kom til The Saddle Sore Ranch hvor vi var på Moonshine Party i fjor. Det var ingen der da eieren Rob var på jobb på stedet sitt i Oatman men stoppet litt allikevel.
Kjørte ut på Route 66 igjen og var snart inne på The Arizona Sidewinder. Skikkelig kul vei med masse hårnålssvinger og ikke noe sikring på siden av veien. Noen steder er det fjellvegg og andre steder er det stup. Var litt ufin og ringte broderen, men måtte bare dele opplevelsen med noen som har kjørt denne veien for å uttrykke min glede. Ikke meningen å skryte til ham selv om det sikkert føltes sånn.
Kom meg inn til Oatman, og den lille byen var like tiltalende som sist jeg var der. Parkerte sykkelen blant turister og esler og fant work shopen til Rob, eieren av The Saddle Sore Ranch. Slo av en prat med ham og gav ble invitert på potluck dinner samme kveld på ranchen. Jeg måtte dessverre avslå da jeg skulle hjem samme kveld, men gav ham en halvflaske med aquavit de kunne kose seg med på kvelden. Fikk også Rob til å lage et harry skilt med min, broderen og min, samt Saddle Sore sine logoer på. Jeg vet det er dritharry, men jeg bryr meg ikke.
Mens Rob laget skiltet, gikk jeg opp til Judy’s Saloon hvor vi tok en pils i fjor og repeterte seansen. Riktignok alene denne gangen.
Når ølen var konsumert, gikk jeg til byens eneste minibank og tok ut penger til Rob for skiltet. Klistret samtidig opp en gammel norsk tier sammen de andre sedlene som hang der. Fikk skiltet og sa på gjensyn til Rob før jeg satte kursen mot Topock.
I fjor traff vi en skikkelig hyggelig kar på Roadkill Cafe i Seligman. Vi slo av en prat og det viste seg at Rudy, som han het, er gift med Sigrid fra Norge. Vi har holdt kontakten og Rudy har tilbudt seg at jeg kan lagre syklene i man caven hans til broderen og jeg skal på ny tur i september.
Jeg kjørte derfor mot Topock og Rudy. Det viste seg at man caven til Rudy er et stort hus med en kjempestor garasje. Jeg ble tatt godt imot av Rudy og hunden hans når jeg ankom, og nesten før jeg hadde fått satt sykkelen på støtta hadde jeg fått en iskald øl i hånden. Jeg fikk pakket av sykkelen og gitt Rudy en gave til ham og Sigrid og så kjørte han meg til Lake Havasu Airport hvor jeg hadde leid en bil for å komme meg til Las Vegas hvor jeg skulle fly hjem samme kveld. Rudy slapp meg av utenfor kontoret til Avis på flyplassen og vi sa ha det bra, før han kjørte av gårde. Jeg satte fra meg bagasjen utenfor og tok i døra for å gå inn. Den var stengt! Jeg så på døra og der stod det at kontoret var åpent til 13:00 på lørdager. Nå var det riktignok lørdag, men klokka var 14:00. Heldigvis var det to telefonnumrene jeg kunne ringe, men de virket ikke på min telefon. Jeg sendte derfor en melding til Rudy og ba ham om ringe numrene for å si at jeg var der for å hente leiebilen. Han fikk kontakt med dem, men også klar beskjed om at når det var stengt, da var det stengt.
Rudy som den kjernekaren han er ringte meg og sa at jeg ikke trengte å bekymre meg. Han skulle kjøre meg helt til Las Vegas.
Bare noen minutter senere svingte pickupen hans opp foran Aviskontoret og vi dro av gårde. På veien dro vi innom Rudys hus igjen slik at hunden fikk mat før vi kjørte av gårde mot Sin City. Jeg fikk et par pils mens vi ventet og for at hunden til Rudy skulle få litt mer plass på turen som tar to og en halv time hver vei, stroppet vi noe av bagasjen min på lokket over planet på bilen. Så kjørte vi av gårde og hadde en veldig hyggelig tur. Like før klokka seks på ettermiddagen slapp Rudy meg av foran flyplassen i Las Vegas vi sa ha det for andre gang den dagen. Jeg kan nesten ikke få sagt hvor stor pris jeg setter på å bli så godt behandlet av en mann jeg knapt kjenner. Men jeg tror det er litt typisk den amerikanske gjestfriheten jeg har blitt kjent med på turene mine.
Hjemreise
Jeg fikk ikke sjekket inn bagasjen før 19:20 så jeg fant en bar like ved innsjekk hvor jeg satt til jeg kunne bli kvitt bager og bokser. Da jeg hadde sjekket inn, fant jeg en taxi og dro til Down Town Las Vegas for å kjenne litt på livet før hjemreisen. Akkurat som i Nashville høsten 23 fikk jeg et skikkelig kultursjokk. Jeg hadde kun vært i småbyer de siste dagene og Las Vegas er omtrent som det uekte barnet til Magaluf og Aya Napa som har fått i seg litt for mye speed. Kom meg inn på The Golden Nugget og satt der og pratet med folk til det var på tide å komme seg tilbake til flyplassen. Tok en taxi tilbake og fant ut at det kostet meg over 90 dollar tur retur. Det dyreste jeg hadde gjort på turen.
Kom meg gjennom sikkerhetskontrollen og inn på en lounge like ved gate. Et engelsk par satte seg ved siden av meg og damen sa til meg at en mann med hatt pleier å ha en god historie. Hun spurte meg hva min historie var. Jeg fortalte om prosjektet mitt med motorsyklene og vi hadde en hyggelig prat. Vi ble ropt opp og gikk til gate. Det viste seg at vi satt like ved hverandre og pratet en del på flyet før det var på tide å sove litt.
Landet på Heathrow utpå ettermiddagen på søndag og kom meg greit videre til Gardermoen uten at noe spesielt skjedde. Ble hentet av datteren min og sovnet ganske umiddelbart etter at jeg kom hjem. Mange opplevelser på kort tid.
Oppsummering
- 4 dager på veien
- 6 dager hjemmefra
- 2 delstater
- Litt over 1 400 km
- Temperatur fra 25 F (-4 C) til 92 F (33 C)
- Nesten bare strålende sol
Nok en gang, mange trivelige folk som gjerne slår av en prat. Denne gangen vil jeg særlig takke Ina og Rudy som har gjort turen spesielt hyggelig og hjulpet meg masse med ting som både hadde kostet meg dyrt og tatt mye tid om det ikke var for deres hjelp 😊
Nok en gang, helt fantastisk tur!
Jan Fredrik Gulbrandsen 51 år, gift og to døtre på 18 og 19
Utdannet på Maritim Høyskole og jobber i Feen Marine som salgsdirektør
Tok lappen på mc 1992. Kun leid og lånt sykler frem til jeg kjøpte en 1986 Suzuki DR 600 i 2017. Jeg brukte denne til jobb og dagsturer frem til jeg i 2022 var på Gran Canaria og leide en BMW F800GS. Falt pladask for den sykkelen og kjøpte en 2011 modell 4 dager etter jeg kom hjem fra Gran Canaria. Jeg begynte å kjøre lengre turer og kjørte med broren min og to kamerater til Isle of Man sommeren 2023.
Andre innlegg i serien:
