Gaute har levert vraket tilbake til utleieren i Istanbul og tatt flyet hjem. Erik er på vei gjennom Iran på for å se den forjettede oljebrannen i Turkmenistan. (Forgjeves, skal det vise seg.) Det er bare Marius igjen av de tre brave musketerer.
Det skulle selvfølgelig ikke være lett å komme seg ut av Tyrkia, det skulle da bare mangle.
På kaia i Cesme rådet det vanlige anarkiet; Ingen info og folk beveget seg som en engstelig saueflokk fra det ene stedet til det andre inntil man endelig fant ut hvilken luke man skulle stå ved for å sjekke inn på båten.
Da det var var gjort var det «bare» å komme seg gjennom grensekontrollen…
Én passkontroll, én til, så til politiet for en passkontroll og så til en annen skranke for å registrere motorsykkelen ut. Og her ventet trafikkboten – den var ikke glemt 🙂 Han var hyggelig nok, han politimannen, istedenfor bare å peke slik de pleier, ledet han meg hele vei ut igjen til den luka der boten skulle betales – i CASH, selvfølgelig.
Etter en halvtimes tid kom han som skulle ha penga. Boten hadde merkelig krympa fra 1602 til 1127 Lira? Noen som trenger noe tyrkisk cash? Vær kjapp, med en årlig inflasjon på 70% taper penga seg fort!
Ok – syndene er gjort opp for, inn igjen.
Problemet er bare at han som ledet meg ut beholdt passet mitt, så nå sleit jeg med å komme gjennom passkontrollen. På dette tidspunktet var jeg så lei at jeg bare raste gjennom køen og forbi – DA ble det oppstandelse 🙂
Men i all skrikingen fikk jeg pekt på han politimannen som hadde passet og kom gjennom uten at noen skjøt meg.
Jeg ble veldig begeistret for Tyrkia og tyrkerne mens jeg var der, men de har VIRKELIG noe å jobbe med når det gjelder systemer!
Kaoset på Chios er en historie verdt også, det er en BITTELITEN kai som skal svelge unna hundre- for ikke å si tusenvis av passasjerer som kommer over fra Tyrkia i bolker. Køen slynget seg på den smale kaia i 5 bredder, de som stod ytterst mot sjøen var i konstant fare for å bli dyttet i vannet.
Jaja, omsider var jeg tilbake til til Hellas! Jeg tilbragte noen timer med å kjøre rundt på Chios. Det er en veldig vakker øy, med masse fine veier for en som er blitt skikkelig varm i trøya på svingete småveier!
Til slutt satte jeg meg på en liten taverna i Pyrgi og skrev forrige innlegg i ro og mak.
På ettermiddagen luntet jeg ned til havna og sent på kvelden kom båten som skulle ta meg til Pireus. Etter en behagelig nattseilas salet jeg på i Pireus tidlig om morgenen og la meg på motorveien fordi jeg var livredd for å bli fanget i morgenrushet rundt Aten. Jeg valgte å kjøre på nordsiden av Peloponnes og lot etter hvert Google Maps finne veien for meg.
Etter en stund nådde jeg Korint-kanalen, via en temmelig hemmelig grusvei som Google kjente til. Det er et utrolig fascinerende byggverk som skiller Peloponnes og fastlandet, svimlende dypt og ganske smal. Her har de holdt på å lage kanal siden 600 fvt. med mer eller mindre hell, men nå ligger den der og en mengde turistbåter passerer igjennom hvert år.
Jeg passerte i rolig tempo gjennom utrolig mange fine steder langs nordkysten, så mange at jeg til slutt måtte ut på motorvei igjen for å få unna noen mil. Langt vest, i nærheten av Patras, krysset jeg over den enorme brua som forbinder Peloponnes og fastlandet og fortsatte videre vestover.
Mesolongi, en nasjonalpark og et veldig spennende område med masse laguner dukket opp langs kysten. Kunne kjøre ut på de smale sandtungene som delte opp lagunene og konstanterte at de i alle fall drev med fiske og saltutvinning i stor skala. Landsbyene i området var omgitt av vann på alle kanter.
Vest-Hellas er i det hele tatt et av de flotteste områdene jeg har kjørt i på turen med kupert landskap, herlige veier og uendelig mange steder med fantastisk utsikt. Etter en aktiv kjøredag tok jeg inn på Thesmos Village i Paliovarka, kanskje DET fineste stedet jeg har overnattet. De holdt åpent på siste uka og jeg og et fransk par var de eneste gjestene som fikk nyte den fantastiske solnedgangen.
Morgenen etter startet med et heidundranes regnvær med lyn og torden. Det var litt sjokkartet etter så mange dager i strekk med steikende sol og hete – og nesten litt forfriskende.
Jeg hadde enda god tid før jeg skulle møte Mette i Sarande, Albania, så jeg siktet meg inn på et sted jeg har hørt om mange ganger – Meteora – inne i landet. Nye flotte, svingete veier og også over et aldri så lite, forblåst og kjølig fjellpass, Katarapasset, på rundt 1700 meter.
Meteora er VIRKELIG noe for seg selv, her finnes en veldig spesiell geologi som har etterlatt en rekke søyler/klipper av fjell. Oppå disse klippene har man opp igjennom århundrene bygget store og mindre klostre for både munker og nonner, 6 av dem finnes fremdeles i dag. Utrolig imponerende med alt det arbeidet som er lagt ned i bygninger og veier!
Men nå begynner det å nærme seg min date med fruen i Sarande.
Jeg backtracker mye av gårsdagens kjøring, over Katarapasset igjen (mot enveiskjøring og med hjertet i halsen) og kommer meg til grensa mellom Hellas og Albania. Gudskjelov er det en ganske rolig og søvnig håndtering i grensekontrollen på begge sider, så det hele passeringen er overstått på 10-15 minutter.
Jeg har hørt en masse fælt om sinnssyke albanske sjåfører, så jeg er skikkelig på alerten den første tiden.
Men etter at det var JEG som hele tiden måtte kjøre forbi en masse trege albanske pensjonister glir frykten over.
Sarande er slett ikke den vakre havnebyen reklamen skal ha det til, men jeg finner etter litt leting et greit hotell med utsikt over havna.
Om natta føler jeg at senga gynger, men tenker ikke så mye over det. det er vel naboene som driver og har seg eller noe, tenker jeg i halvsøvne.
Dagen etter kan jeg lese om jordskjelv i området. Greit med godt sovehjerte av og til 😄
Neste episode: Fra høyland til høyvann på Balkan
