Tyrkia må være det landet i verden med flest lyskryss!!!? De har til og med lyskryss inne i rundkjøringer. Ikke rart folk her er helt forvirra om hvordan rundkjøringer skal gjennomføres. Og med konstant rød bølge, vi har tilbragt mye tid på rødt lys og er blitt kløppere til å snike oss helt fram – mellom, til høyre, til venstre. Å stå stille i solsteika i 35++ grader er ikke greit.
Antall politikontroller har gradvis avtatt ettersom vi har kommet vestover i landet. I skrivende stund, i Cesme, er det lenge siden vi har sett en. Det er ikke noe savn. Ikke at jeg egentlig føler meg truet, men det er noe uhyggelig med all den tunge bevæpningen, de pansrede kjøretøyene med mitraljøse på taket, stillingene dekket med sandsekker og bistre politfolk og militære.
Det litt kjedelige, flate terrenget fortsetter og vi kjører gjennom uendelige områder med det som ser ut som frukttrær. Det viser seg å være pistasjnøtter – i kolossale mengder. Nysgjerrigpetteren Gaute vrenger inn på en gård der en gjeng folk holder på med noe styr rundt en diger maskin og vi får en omvisning og grundig forelesning i pistasjenøtt dyrking og -høsting.
Det er ikke helt ulikt kaffe; Når fruktene henger på trærne har de mykt fruktkjøtt ytterst. De legges til tørk i sola og kjøres deretter i en maskin som fjerner det ytterste laget til de ligner på de overprisede pistasjnøttene vi får i heimen.De har ikke kooperativer her, de påstår de ikke får lov av staten? Men de eier i alle fall maskineriet i fellesskap så alle kommer med sin høst og får dem renset, pakket i sekker og bringer det hjem igjen.
Høster en familie 2 tonn pistasj har de gjort en bra årsinntekt, det er visst en god business.Og det er ikke måte på så hyggelig de synes det er at vi kommer og ser, de nærmest slåss om å vise oss rundt.Og når vi skal gå skal vi ha med pistasjnøtter, så klart!
Men vi har ikke noe å ha dem i… Løsningen er at de STAPPER lommene våre fulle av nøtter før vi får lov til å dra. Vi knasker pistasjnøtter i mange dager etterpå.
Plutselig stuper veien bratt ned i en ravine og vår gamle venn, elven Eufrat (Frati lokalt), dukker opp nede i bunnen. Der ligger også Halfeti, et lite sted med 50 serveringssteder, et par -tre mer eller mindre forlatte hoteller og 2 gjester – oss. Mistenker at det er en smule mer fart her i sesongen.
Mange kommer nok hit på dagstur for å ta båtturen oppover elva for å se på den sunkne moskeen Savasan Koy.Det gjorde ikke vi, og det var kanskje dumt – for under overflaten her ligger en hel landsby som ble oversvømt i forbindelse med kraftutbygging lenger opp i elva.
På vei til Adana oppdager Gaute et ganske skummelt hull i bakdekket på motorvraket han kjører rundt på. Ikke nok med at det er en gammel haug, den ble levert med nærmest blankslitte dekk også. Han ringer utleier i Istanbul og de lover å finne et sted som fikser. Mens vi står på gata og venter på beskjed kommer det først en kar med te fra EN butikk og deretter en annen ut fra nabobutikken med 2 flasker kaldt vann.
Så blir vi nærmest dyttet inn i en butikk og air condition settes på full guffe. Hva skal man si!?? Det er så utrolig hyggelig!
Utleier ringer tilbake og styrer oss i retning av en liten by og et verksted i nærheten av der vi er – i Osmanyie. Vi tenker at DET var raskt levert, men nei – disse skal bare vurdere skaden. 4-5 mann samler seg rundt sykkelen og kikker, diskuterer og akkederer og etter en times tid sendes vi videre mot Adana. Der skal vi treffe en annen som (vi tror) skal fikse dekket.
Adressen viser seg å være til en kafe og der kommer det jammen et par blide karer ut og vinker oss til seg.
Ny runde med akkedering og vurdering av dekket og det begynner å skumre. Vil vi ha te?
Nei, takk, vi vil gjerne få fikset dekket og komme oss videre.
De kommer opp med en ny adresse i byen som vi drar til og DER har de faktisk skaffet et brukt, men anstendig dekk i riktig størrelse.
Det ble mange steg og mange timer, men det løste seg faktisk – kred til utleier på DEN!
Dagen etter skjønner Google Maps at vi trenger litt avveksling og utfordringer igjen og leder oss opp i fjellet på små, smale og svingete veier, gjennom bittesmå landsbyer. Helt nydelig!
I det terrenget begynner å helle ned igjen på andre siden stopper vi ved veikanten for å ta noen bilder.
En gammel varebil med et blidt ektepar vrenger opp bak oss – ene og alene for å kunne forære oss… BANANER!!?
Og ikke EN hver, nei – 4 stykker hver er det minste vi kan ha!
Det viser seg at Anamur som vi er på vei ned til er den reneste bananrepublikken. Nede ved sjøen her er klimaet supergunstig for banandyrking – varmt og fuktig – og 100.000 vis av kvadratmeter med kalkede drivhus stappet med bananpalmer fyller dalbunnen. Den søte lukten av banan kan til og med JEG kjenne (selv om jeg fremdeles mangler mye av både smak og lukt etter Covid’en)
I Side er Gautes svigermor Reidun på langstidsopphold og selvfølgelig legger vi oss innpå henne et par dager. Hun blir forvist til sofaen, stakkars menneske, mens Gaute og jeg tar plass i ektesengen. Men alle var happy med løsningen – jeg tror svigermor også likte avvekslingen med et par kjekke unge menn på besøk.
Side er litt av en turistboble for oss som kommer fra det «virkelige» Tyrkia – fullt av skandinaviske turister og menyer på svensk. Men det er en grei avveksling etter all reisingen.
(Selv får jeg ikke sett NOE av Side fordi jeg måtte skrive forrige innlegg på denne bloggen. Det er et veldig hardt liv å være blogger og influenser)
Her får vi også turens til nå eneste dramatikk da stakkars Reidun snubler i en løs stein på fortauet, ramler og slår opp kneet – et skikkelig stygt og dypt kutt! Det blir ambulanse, blålys og sying av både skulder og kne på legevakten på et privat sykehus. Det er godt å se at alt blir håndtert så kjapt og profesjonelt. Her har de lang erfaring med turister som skader seg, så alt rundt valg av sykehus, reiseforsikring etc går på skinner. Reidun er forøvrig en positiv, sprek og beintøff dame hvis eneste bekymring er at VI (Gaute og jeg) skulle være nødt til å oppleve dette 😀
Så er det tid for et par høydepunkter i det vestre Tyrkia – vi kjører 40 mil til Pamukkale, «bomullsfjellet». Varmt, mineralholdig vann renner ut av fjellet på toppen. Mineralene avleires på vannets vei nedover og danner naturlige bassenger i terrasser der man kan vandre barføtt i deilig, lunkent vann.
Mette og jeg var her for 35 år siden og det har skjedd store forandringer, og jeg kjenner meg ikke helt igjen. Det er blitt et verdensarv-sted i regi av UNESCO og de har tatt litt styringen. De store hotellene som trakk varmtvann fra kildene er revet og selve Pamukkale er faktisk større enn jeg husker. Dette skyldes at man har laget kanaler og begynt planmessig å «vanne» fjellet. De flytter vannstrømmene hver 2-3 dag for å sikre at den hvite «bomullen» vedlikeholdes.
Stedet myldrer selvfølgelig av russere, japanere og masse annet turistpakk. Jeg skjønner ikke hvorfor ikke alle disse turistene kan gå et annet sted og overlate opplevelsene til ordentlige reisende….
Men det er et vakkert skue!
Det er også Efesos, ruinbyen som ligger utenfor byen med samme navn.
Det er noe veldig spesielt å vandre rundt i denne byen som er såpass intakt.
Vi ble fortalt sist vi var her at den gjennom århundrene ble dekket med sand og dermed beskyttet mot jordskjelv og andre ødeleggelser.
En del av sannheten er vel også at den bokstavelig talt er stablet på beina igjen av arkeologer med større eller mindre innsikt. Byen er uansett et veldig fascinerende skue og et gløtt inn i en svunnen tid. Her er både bibliotek, bar, offentlig toalett og horehus – alt en (mann) kan ønske seg. Det sies at det går en underjordisk tunell mellom biblioteket og horehuset – man måtte jo ha litt avveksling fra all lesingen!
Vi gikk dit på ettermiddagen for å få med oss den fine lyssettingen de har laget.
Det VAR flott, men det var også litt av et mareritt, for med mørket kom også MYGGEN! Det var litt av et syn å se 100-vis av mennesker som stod og klasket seg intenst både her og der i påvente at lyset skulle skrus på. Det var ikke mange som ble stående så veldig lenge og nyte synet…
Bursdagen min ble behørig feiret inne i Efesos by. Gaute ordnet med både middag, kake med 63 lys (i alle fall ett) og minst 4-stemt avsynging av bursdagssangen fra øvrig klientell. Veldig vakkert, rørende og med høy stemning!
Ikke fritt for at dagen etter var LITT tung da vi salte på og bega oss ut til kysten ved Cesme – da var greit med litt luft i håret…
Litt svak planlegging gjorde at vi plutselig lå foran skjema, så her tok vi hele 3 overnattinger på et hyggelig lite hotell, nesten nede i havna i gamle Cesme.
I gamle dager hadde bl.a. Ving og Tjæreborg Cesme som reisemål og flere av (hotell- og restaurant)folka her snakket med en tåre i øyekroken om den gangen nordmennene var her… Hotelldamen sa konsekvent «hei» og «ha det» når vi kom og gikk.
Hadde vi vært nødt til å tenke litt mer på budsjettet skulle vi jammen ha satset mer på Gautes dronefilming av stedene vi har bodd på. De er helt ville etter å få disse filmene til å markedsføre seg med, her kunne vi fått noen gode ordninger!
Cesme er nok den aller mest «vestlige» byen vi har bodd i i Tyrkia, den minner mest om en gresk by i hvitt og blått. Og det er kanskje ikke så rart, for Hellas ligger bare en (litt lang) svømmetur unna – øya Chios ligger praktisk talt inne i Tyrkia.
Her skiller Gaute og jeg lag. Han skal levere utleievraket tilbake i Istanbul og fly hjem derfra.
Den eneste muligheten å komme seg med båt fra Tyrkia til Hellas er via en av de greske øyene, så jeg skal ta båten til Chios og deretter til Aten.
Tyrkiaoppholdet ble dermed avrundet med 3 skikkelig sløve dager som ordentlige turister. Litt vemodig er det jo, vi har hatt mange flotte og gode opplevelser i Tyrkia. Men det er EN godt ting – jeg har kommet hele veien rundt Tyrkia uten kaskoforsikring uten at noe har skjedd. Fra og med Chios er jeg fullt forsikret igjen 🙂
Men det var nok for noen litt mer bemidlede 🙂
Jeg mistenker at det er en slags protest,
man ser ingen bilder av Erdogan, men MANGE
av Atatürk!
