Hvis du befinner deg i sånn nogenlunde nærhet av Marbella, har en motorsykkel og ikke er riktig sikker på hvordan du vil bruke dagen, så er denne ruten en sikker vinner. Enten du kjører med beina framover, bakover eller rett ned.
Vi starter dagen rett nord for bomstasjonen på AP-7 i San Pedro Alcantara, ved starten av smått berømte A-397. Med full tank, selvsagt, for vi skal på øde veier i dag.
A-397 er veien til Ronda, og den summer av motorsykler. Det er fristende å dra på oppover, men fartsgrensene har blitt satt ned, og spesielt lørdag og søndag kan du regne med at Guardia Civil Trafico også er på tur med laser og droner. Men svingene er herlige og utsikten fantastisk, så ta det litt pent og kos deg.
Allerede etter 18,5 km er du på nesten tusen meters høyde, og du ser cafeen El Madroño på venstre hånd. Og sannsynligvis et antall motorsykler. Stopp for en americano eller en tapa, for det blir siste mulighet på en stund. Ta deg tid til en kikk på veggene inne, de er fulle av MC-historie.
Med kaffen ombord, fortsetter du to minutter videre oppover, før du tar til venstre ned smale Camino de los Anadillos. Ganske snart er du omgitt av kastanjetrær. Hvis du er ekstra heldig, så er du der under blomstringen, som vanligvis foregår i mai-juni. Det er smalt og svingete, og veldig bratt og langt ned, så du kan legge bort de tre høyeste girene en stund. Du ser nok ikke så mye trafikk, men sånn tenker han i lastebilen som kommer mot deg også. Men hvem har det travelt på en slik vei?
Andalusia er kjent for sine hvite (lands)byer, og Juzcar var en av dem. Men våren 2001 kom Sony med 4000 liter blåmaling for å lage ståhei rundt sin nye Smurfefilm. Avtalen var at de skulle male byen hvit igjen året etterpå, men turiststrømmen hadde steget fra omlag ni tusen i året til nittifem tusen i de seks månedene etter at byen ble malt. I desember var der folkeavstemning, og det ble besluttet at byen skulle forbli blå på ubestemt tid. I dag er byen kjent som «den blå byen», og et fint sted for en kaffe eller forfriskning i sola.
Vi svinger oss videre. Farajan, Alpandeire, Atajate, Benadalid, Algatocin. Små og enda mindre hvite klynger av bygninger klamrer seg til de bratte skråningene, og man undres over hvordan livet var den gangen eselet og beina var de eneste transportmidlene. Det går nedover, som en berg- og dalbane på Tusenfryd, det er til å bli småsvimmel av. I bunnen går det selvsagt en elv, eller kanskje heller en bekk. Hvis du har klart å holde sulten i sjakk så langt, bør du nok stoppe nå på hyggelige Venta Restaurante San Juan. (Husk å ha kontanter på lur, kortleseren er visst ikke helt stabil.)
Like etter lunsj får du valget mellom å kjøre til til venstre via Jubrique (mye svinger) eller til høyre via kunstnerbyen Genalguacil (enda mer svinger, min favoritt). Et tredje alternativ er å kjøre litt tilbake på de gøye svingene igjen. Opp til Algatocin, og så til venstre mot Gaucin for å kikke på den vakre borgen. Google sier at alle tar omtrent like lang tid, du er nede ved kysten igjen i løpet av en drøy time.
Turen tar sånn ca tre timer pluss stopp, og den går bare på god asfalt. Du kan derfor kjøre den på alle typer motorsykler, og sikkert raskere enn dette.
Du kan se nærmere på ruta og laste den ned i ditt foretrukne filformat hvis du klikker på kartet øverst. Det krever at du registrerer deg, men da får du til gjengjeld en gratis ruteplanlegger. God tur!
