Kurdistan, politikontroller, kvinnesak og ville bjørner

Etter å ha «flyktet» fra Georgia går turen videre sørover i Tyrkia.

Erik klarte på mirakuløst vis å få ordnet papirene sine på den iranske ambassaden i Yerevan på under et døgn og bega seg oppover igjen. Hvis armenerne og tyrkerne ikke hatet hverandre så skrekkelig hadde han kunne entret Tyrkia fra Armenia et sted. Men det finnes ingen grenseoverganger mellom disse to landene, så han må ut via Georgia igjen. Uansett finner han et mye mer egnet sted å passere grensa mellom Georgia og Tyrkia enn Gaute og meg, så allerede samme kveld møtes trekløveret igjen i byen Kars.

På vei mot neste by, Dogubeyazit, leder Google oss innom Balik Gölü, Baliksjøen. Det ble en artig rute oppe i høye fjell på veier som bare ble smalere og smalere og endte i et temmelig røft traktorspor i bratte bakker ned til sjøen.

Nede ved bredden støtte vi på en gjeng gjetere som holdt til der med alle sauene sine. De lurte fælt på hva i alle dager VI gjorde der!? Erik forsøkte å få dem til å spille inn en bursdagshilsen til kona Erna, slik han har gjort med alle nasjonaliteter og språk vi har truffet på så langt.  JEG tror det de sa var «Leve Kurdistan», men er ikke sikker 🙂

Noen kilometer unna på de grove grusveiene langs vannet stod en kar og fallbød fisk, han hadde effektivt sperret veien med pickupen sin.. Jeg tror han trodde i fullt alvor at vi tre motorsyklistene var potensielle kjøpere av fisk 🙂 Etter forsøket med 10 kg druer i bagasjen fristet det ikke å forsøke med fersk fisk i 35 varmegrader, så vi manøvrerte oss høflig utenom.

På vei inn mot Dogubeyazit ser vi Mount Aragats med snø på toppen, der over grensa borte i Armenia. Oppå der skal Noa etter sigende ha strandet med arken, alle dyra og det hele da flommen begynte å gi seg. Det må ha vært en aller helvetes flom, for toppen ligger på 5137 moh.

Dogubeyazit blir besøkt av en mengde folk som vil gå i fjellene i dette ganske ville fjellområdet. Det påvirker priser, tilbud og etterspørsel ganske kraftig og vi får turens dårligste hotellrom; Dyrt (etter forholdene), uten AC, utsikt kun til en smal sjakt mellom husene og dusj som oversvømmer hele badet. 

Stedet skiller seg også ut fra andre byer vi har vært i, det minner meg om opplevelsene i Marokko for 40 år siden. Tiggere, trangt, skittent og lurvete. Men også fascinerende; blide folk og et yrende gateliv. Små sjapper hele veien, hvorav minst halvparten (?) selger mobiler og tilbehør. Folk (les menn) sitter langs alle fortau og drikker te, eller spiser grillet kjøtt fra de mange utsalgsstedene opp igjennom gata. Røyken ligger tett.  De eneste kvinnene vi ser er de som går gjennom gatene sammen med unger og/eller menn, de sitter ikke ned på de ultralave krakkene.

Nå er vi dypt inne i Kurdistan – det området kurderne ønsker å ha kontroll over. Og som de har forsøkt å få kontroll over, også med voldelige midler som har blitt slått minst like voldsomt tilbake.  Tyrkiske myndigheter og PKK  har utkjempet mange kamper siden tidlig 70-tallet og helt opp til våre dager. DET, samt at vi nå er i et geopolitisk en smule ustabilt hjørne med grenser til Iran, Irak og Syria gir seg utslag i et enormt politi- og militæroppbud.

Tyrkerne river seg i håret: PKK, flyktninger, smuglere og landkonflikter…

Vi fascineres og skremmes litt i starten av de mange politi- og militærkontrollene langs veien; Pass, førerkort, hvor kommer du fra, hvor skal du…. men etter hvert blir de bare irriterende gjentakelser og en sann plage i den sterke varmen.

Ofte vinkes vi raskt forbi som de åpenbare turistene vi er. Men jeg lurer jo litt på hvordan det påvirker de som bor her å være under så heftig kontroll. Kurderne er stolte folk og identifiserer seg ikke som tyrkere – «Leve Kurdistan».  Men for å få utdannelse og komme seg noen vei er de nødt til å snakke tyrkisk og forholde seg til det tyrkiske samfunnet.

Van er en mer «normal» by ved den enorme Van Gölü, Vansjøen. Erik og jeg sporer opp det eneste (?) serveringsstedet i byen som selger øl, en riktig fin terrasse i 3 etasje. Gaute jobber, kommer etter og får tilsendt en forklaring på hvor han skal gå.  Han går litt feil og braser inn et sted der en gjeng sitter og røyker jazztobakk og spiller kort.  Alle blir like forskrekket inntil de får sendt ham ut og i riktig retning. Det foregår nok en del bak lukkede dører, ja…

Vi får også en første leksjon i at det nok ikke står så veldig bra til med likestilling og kjønnsroller her i Tyrkia heller – ref forrige innlegg fra Georgia.

Gaute står i kø ved disken og henvender seg til en dame som sitter alene ved et bord og spør om hva som er verdt å se i denne byen. I løpet av millisekunder blir han avskåret av en hyggelig mann som eskorterer ham tilbake til bordet vårt og tilbringer den neste halvtimen med en utførlig utgreiing om severdigheter nær og fjern. Vi stussa litt på dette, men skulle oppleve det samme seinere også, andre steder. Erik henvendte seg ved en anledning til to damer som satt ved et bord og snakket nederlandsk. Sjefen over sjefen i restauranten så hva som var i ferd med å skje på ett av sine mange overvåkingskameraer og utkalte moralpolitistyrkene sine umiddelbart. Her ble Erik fysisk vist bort og nærmest truet med utkastelse – det er simpelthen ikke LOV å snakke med kvinner!!! Det hjalp ikke at både Erik og damene viste til at de var landsmenn og at alt var i orden – han hadde å komme seg vekk! Det er første og eneste gangen på turen jeg har sett Erik sint…

På tur vestover passerer vi Nemrut Dagi – et stort meteorkrater. Stedet er ved siden av det dype krateret også berømt for sine gamle statuer fra lenge før vår tidsregning. De markerer et gravsted og tempel høyt oppe på en av toppene rundt krateret – godt utenfor rekkevidde for gamle menn i motorsykkelantrekk!! Så jeg har lånt et bilde for anledningen:

For oss var nok det mest spektakulære selve veien inn i krateret – 20 smale og svingete kilometre innover i fjellet der ca 15 av dem er brosteinslagt. Her snakker vi vedlikehold!

I bunnen av krateret møter vi noen av de få ville dyrene vi har sett på turen, bjørner! Spektakulært, men hvor ville de egentlig er er jeg mer usikker på. Jeg tror de var mer interessert i kjeks og snop enn i ferskt turistkjøtt.

Adskillig villere er de gutta som stopper oss litt seinere – minst 8-10 mann (og enblid dame) som flagger oss ned. De er en salig miks av trafikkpoliti, Jandarma (den halvmilitære politiet) og folk fra hæren. De står midt i veien og veiver og vinker og retter maskinpistoler mot oss i det vi kommer ned et dalføre og ned mot en kontrollpost.

Det er litt skummelt egentlig og vi lurer jo fælt på hva det er som skjer. Ingen av dem snakker et ord engelsk, men det blir nå klart etter hvert at vi har kjørt for fort. (Vi VET jo selvfølgelig at vi har kjørt for fort – det gjør jo absolutt alle. Fartsgrensene her er i beste fall veiledende) De hevder å ha tatt oss i radar, men fremlegger ikke noen helst dokumentasjon.  Etter en uendelig lang akkedering forsvinner de mest stridbare og våpenstrittende av dem og vi sitter igjen med en enslig trafikkpolitikonstabel som printer og skriver og snakker i walkietalkie i en evig runddans.

Omsider får vi en lapp i hånda og så forsvinner han brått og vi står igjen, litt matte i solsteika. Alle har fått samme boten på 1602(!) tyrkiske Lira – ca 450 kroner. At vi må betale på et tidspunkt er det ikke noen tvil om, de har full kontroll. På en tidligere politikontrollpost peker politimannen på tablet’en sin og spør om det er jeg som er «Marius Bjelland» – antakeligvis ut fra nummerskiltet på sykkelen….

På vei til Batman (jepp, spenstig navn) ser vi saltutvinning fra oppkommer i fjellet langs veien. I følge hotelldamen vår kan dette «organiske» saltet kurere blant annet demens. «Spiser du salt husker du alt» er slagordet her.

Vi opplever at dagene kanskje ikke inneholder de STORE høydepunktene på denne delen av turen. Men hver dag har sine mikroopplevelser; vakre steder, fine møter med folk, flotte kjøreopplevelser.  Det skal ikke stikkes under en stol at vi føler det blir mye kjøring, så vi bestemmer oss for en ekstra hviledag i Mardin.

Dette er også et viktig punkt for gjengen, for det er her Erik har bestilt service og nye dekk til sykkelen sin og det er her våre veier endelig skilles. Vi kjører mot vest og han mot øst og 6 uker i Iran. Erik tilbringer det meste av «hviledagen» med å få gjennomført verkstedbesøket og å få tak i euro i kontanter til sitt Iran-besøk. Våre betalingskort funker ikke der.

Han blir litt svett når han oppdager at bankene i Mardin har like lite kontanter og valuta som en vanlig norsk bankfilial – helt til han blir tipset om å gå til en av gullselgerne som det er mange av her. Og DER er det cash, i bøtter og spann 🙂 8% vekslingsgebyr, men han får pengene.

Jeg tror det må være et under, eller en grov svikt hos Mastercard at de ikke sperrer kortet hans etter et «gullkjøp» på 2500 euro, og deretter ytterligere uttak av maksbeløp i 8-10 minibanker da han oppdager at han må betale verkstedsbesøket cash! Dette er vel OPPSKRIFTEN på et stjålet kort?

Vi to andre nyter gamlebyen i Mardin som er et nettverk av små, trange gater høyt oppe i en åsside – riktig pittoresk. Vi har utsyn over uendelige sletter i alle retninger og særlig kveldslyset er veldig vakkert oppi her.

Skulle ha nytt det enda mer om jeg ikke hadde vært så plaget med renneræv… Det MÅTTE jo komme!

Vi har en hyggelig middag med Erik før våre veier igjen skilles, denne gangen for godt på denne turen. Litt emosjonelt blir det jo, jeg tror det lurer en tåre i øyekroken på noen og enhver…

Vi ønsker ham alt godt for den lange reisen han begir ut på og VI fortsetter vestover.  

Bonusbilder:

---