Marius, Gaute og Erik fortsetter gjennom Georgia til Armenia, og er ikke bare imponerte over arven etter Sovjet. Nordmennene må snu på grensa, og må sende Erik alene videre østover.
I skrivende stund er vi tilbake i Tyrkia.
Jeg hadde aldri trodd jeg skulle skrive noe slikt, men det føles som å komme hjem!
Georgia var en MEGET spesiell opplevelse…..
Vi kom oss helskinnet ut av Batumi og la i vei mot Sarumi. Google maps hadde noen artige krokveier i ermet og vi fikk kjent litt på både mestringsfølelse og tryningsfølelse alle mann. At Gaute med sin dusteutleiesykkel med automatgear og blankslitte dekk kom seg (nesten) helskinnet igjennom er et under…
Vi ankom det ganske så fine Hotell Sarumi etter et aldri så lite gjørmebad og det var kanskje ikke så rart at hotelldamen (og -eieren viste det seg) så litt rart på oss og ba om at vi parkerte litt lengre unna inngangen 🙂
Etter å ha fått banket og skrapt av oss det verste og fått oss en dusj var vi klare for middag. Ute ved bassenget var en stor gjeng i gang med en 52-års bursdag. Etter «litt» vin etc ble de ganske vennskapelige og dro oss med inn i feiringen. Damene danset litt for seg selv i en ring i sine fine middagskjoler og høyhælte sko og gutta drakk.
Forbrødringen var komplett – helt til Gaute foreslo et gruppebilde ved bassenget med drone. Jeg tok runden og forsøkte å få alle til å komme fram til bassengkanten.
DET skulle jeg ikke ha gjort….. Det å SNAKKE til damene er nemlig SVÆRT tabu!!Stemningen var plutselig snudd helt på hodet og jeg forstod ikke hvor grovt jeg hadde syndet før den årvåkne hotelldamen kom og geleidet oss vekk og i sikkerhet mens hun (antakelig) forklarte den nå ganske så hissige bestevennen vår at vi var dumme turister som ikke visste bedre – please, ikke drep dem! Det var en rar og faktisk litt skremmende opplevelse…
Hotelldamen hvisket; » They are from the village» som en forklaring…
Mye morsommere var det med alle ungene fra et folkedanskompani som var på hotellet.
De så på landskamp Georgia – Tsjekkia på storskjerm og lagde så mye halloi at jeg nesten ble litt interessert selv et lite øyeblikk, men bare et lite øyeblikk….
Dagen etter fortsatte vi østover i Georgia, mot Telawi som ligger i hjertet av vinområdene i Georgia – Kakheti.
Trafikken er sinnssyk og man må passe på som en smed 100% av tiden. Folk vil passere deg på alle kanter i utrolig fart. Å legge seg bak deg når de skal skifte fil er utenkelig, de tyner seg forbi for så å krysse over foran deg i siste øyeblikk – helst litt etter der veien tar av.
Oppstår det en kø vil alle forsøke å komme og fremover på alle måter. Vi så f.eks hvordan det kom en ambulanse for fulle sirener og bak hang en hale av 10-15 biler i kjølvannet.
Mange har hjemmelagde politi-blålys i grillen, men folk respekterer jo hverken ambulanse, politi eller brannbiler, så det er vel ganske fånyttes.
Der vi på bensinstasjonene i Tyrkia ble budt på te/cay blir vi her nærmest behandlet som gammel fisk – fyll tanken og stikk! Stort sett alle vi møter på har fått installert omvendt smilebøyle, geipen henger og smilet når (eventuelt) aldri over overleppa. Er det slik man blir av å leve i en ex sovjetstat?
Kontrastene er enorme, fra blandet velstand i byene til den usleste fattigdom på bygda utenfor. Det bygges som ville helvete overalt, samtidig som forfallet er enormt både i by og land. Mer eller mindre sammenraste hus, bilvrak, rustent anleggsustyr…. Og samtidig har de «Rusken-aksjoner», plukker søppel langs veien og holder det fint, sånn sett.
Husene i de små landsbyene vi kommer gjennom er triste greier, bygd av upussede/umalte betongelementer.
Og stadig vekk ser man disse underlige opphopningene av ekstremt kostbare biler. Et sted teller jeg 12 svarte blankpolerte Mercedes Geländewagen utenfor et hus, ispedd noen raske sportsbiler. Man gjør seg jo noen tanker…
Borgen over Gori – Stalins fødeby
Veldig forglemmelig….
Veivedlikehold her er også litt spesielt – det er ikke helt slik vi er vant til – at de freser asfalten og legger på ny. De GRAVER heller opp hele veien, og nåde den som ikke har maskineri til å forsere disse kilometerlange strekkene…
Vi tar inn på et hotell i Telawi og får smake den berømte KVEVRI vinen. Det er vin som er laget i store leirkrukker. De fyller krukkene opp med most, stein og stilker og graver dem ned i et halvt år. Resultatet er en veldig aromatisk og herlig vin – den skal jeg forske mer på når jeg kommer hjem!
På veien kommer vi innom dette berømte stedet der to elver møtes og der forskjeller i sammensetning og temperatur gjør at de ikke samles før etter flere kilometer -fascinerende!
Vi drar tilbake mot Tblisi og med den sedvanlige fare for liv og helse kommer vi oss inn til gamlebyen. Man blir utrolig sliten av å være på alerten HELE tiden!
Hotellet vi hadde sett oss ut var FULLT, det er første gangen vi har opplevd på turen.
Men det er kanskje ikke så rart – det er fylt opp med nordmenn på en gruppereise, deriblant Gautes kusine Gunnhild og mannen Ulf.
Vi måtte jo nesten slå av en prat når man støter på landsmenn ute i verden, så vi tar frokost på deres hotell.
Gamlebyen i Tblisi var koselig og full av liv.
Moder Georgia våker over Tblisi.
Et sverd i den ene hånden mot
fiender, et beger vin i den andre
til venner
Vi vandret opp på åsen der Mor Georgia har stått i ulike utførelser siden 1958 – kanskje det mest turistiske vi har gjort på hele turen – og fikk et flott utsyn over byen.
Et inntrykk fra Tblisi:
Dagen etter vender vi nesa mot Armenia som er ytterpunktet på reisen.Vi kjører i regnet gjennom et ganske så tørt landskap mot grensa, det mest interessante er egentlig den utrolige konsentrasjonen av biler uten front eller hekk, bilvrak og bilverksteder.
Og atter en gang – en ny og grenseløs opplevelse! Gaute kommer med sin idiotiske leiesykkel fra Istanbul og sine tyrkiske papirer. Ikke SJANS for at han kommer inn, nei! Han blir sendt tilbake til den nærmeste byen for å få oversatt papirene hos en Notarius Publicus (?)
Det er 4 mil dit og kontoret stenger om 10 minutter. Vi gir opp!
Erik får reise alene til Yerevan i Armenia og få det stempelet han trenger på sitt visa til Iran på den iranske ambassaden der mens jeg og Gaute drar tilbake med retning Tyrkia. Det er ikke fritt for at det er et ganske emosjonelt øyeblikk å plutselig skulle skille lag på denne måten.
Erik har vært et fantastisk reisefølge hele veien og jeg er bekymret for at han skal være på egen hånd i nytt og ukjent land. Vi klemmer hverandre og tar farvel.
Men tristessen går snart over i irritasjon; Jeg er jo sjekket ut av Georgia og ikke f… om jeg får bare snu og komme tilbake, nei! Jeg må reise over til Armenia og gå igjennom hele kverna der også, både immigrasjon og emigrasjon. Jeg har besluttet å ikke gå i alle detaljer, må bare si at der er SÅ deilig å komme fra et land der det finnes fungerende systemer. Her er det håndskrevne lapper, printing av dokumenter, scanning og utskrift av de samme dokumentene, betaling for å komme inn og ut med mc, og en endeløs, nitid gransking av av alle dokumenter omattat og omattatt……
Tilbringer ca 20 sekunder i Armenia, akkurat den tiden det tar å komme rundt rundkjøringen etter grensa og tilbake. Jeg kjører nesten over et par forsikringsselgere som løper i veien og roper og bærer seg. I den sinnsstemningen jeg er nå tror jeg at jeg hadde latt det stå til, gitt!
Tilbake i Georgia møter jeg Gaute og vi setter raskeste kurs mot Tyrkia – nå vil vi ut av dette eländet!
Vi kjører gjennom et veldig vakkert område, høyt oppe i fjellet – litt sånn Hardangervidda.
Og på 2200 moh., ikke så langt fra grensa finner vi Family Corner, et lite familiedrevet hotell og cafe – veldig rustikt. Folka her viser seg å være veldig hyggelige, men det kan vi forklare med at de egentlig er armenske kurdere.
En siste grensepassering med det sedvanlige hodeløse styret (bare såvidt Gaute får lov til å ta vraket tilbake til hjemlandet) – og vi er «hjemme» i Tyrkia igjen – der denne historien startet.
Jeg forstår at Erika Fatland, som har skrevet noen utrolig interessante bøker om Russland og alle randstatene (Sovjetistan og Grensen), regner Georgia som et av verdens beste land å besøke.
Sorry, Erika, der må vi bare bli enige om å være VELDIG uenige – jeg skal aldri sette mine bein der igjen!
Georgia (is not) on my mind – fritt etter Ray Charles
