Jan Fredrik gjør USA – del 3

Jan Fredrik gjør det mange drømmer om: han har kjøpt en sykkel i USA og tar kortere turer når han har tid. Start med prologen her, om du ikke har fått med deg starten!

Denne tredje turen skulle jeg dra med broren min, Joakim, som jeg har vært på en del turer tidligere med. Når vi gutta drar på tur sammen er vi 71 Grader Bror. Dette navnet tok vi da vi for noen år siden kjørte til Nordkapp med elbil. Siden har vi bla vært på road trip med faren vår til USA, til Isle of Man med kompiser og vært i Tromsø for å hente broderens nye GS tidligere i år.

Vi har sittet mange timer foran pcen og forsøkt å legge opp en rute som både er innholdsrik og oppnåelig mtp på tiden vi hadde til rådighet. Vi hadde ordnet oss bonusbilletter 12 oktober fra Oslo til Dallas som ligger OK nærme Austin der syklene ble parkert på forrige tur og hjem igjen fra Los Angeles 21 oktober. Dette ga oss 8 hele dager å kjøre på. 

Når man sitter og ser på kart og Facebook sider er det lett å bli grådig samt tidsoptimist, for det er jo så mye å se og oppleve i det store landet. Det ble derfor knallharde prioriteringer som måtte tas. 

12 oktober tidlig om morgenen satt vi på vei til Gardermoen med bilen full av bager, sidevesker og toppbokser. Turen var nær over da vi tok av E6 mot Gardermoen. Det var underkjølt regn denne morgenen og køen av biler stod plutselig helt stille foran oss i svingen mot OSL. En blanding av griseflaks, moderne teknologi og mesterlig kjøring av undertegnede gjorde at vi klarte å kjøre slalåm mellom fire – fem biler på speilblank is. Ingen i bilen trodde et sekund på at dette kom til å gå bra før vi plutselig stod først i køen av biler og kunne kjøre i sakte fart videre til flyplassen. Vi kom oss trygt frem og med strenge formaninger til min datter om å kjøre i gangfart hjem igjen kom vi oss inn i avgangshallen med alt stæsjet vårt.

Innsjekking gikk greit og vi kom oss inn i taxfree for å kjøpe litt aquavit som skulle gis bort til evt kule folk vi traff på veien. Så kom vi oss opp i loungen hvor vi skulle få oss litt frokost før avgang. Først der fikk jeg hvilepuls etter nestenulykken som kunne ha ødelagt hele turen før den hadde startet. Vi skjønte hvor nærme det hadde vært da vi åpnet VG og leste at like etter vi hadde seilet rundt, hadde flybussen kjørt av veien og flere biler kollidert på samme sted. I loungen traff vi en gammel venn, Bjørn som skulle til Kenya med kona og sønnen med kjæreste. Liten verden noen ganger.

I god tid gikk vi ned til gate for dagens første fly som skulle ta oss til Zurich. Siden vi reiste på poengbilletter ble det langt fra «strakaste vejn» til Austin. Etter Zurich fløy vi til Montreal hvor vi tok en tur ut av flyplassen så broderen, som ikke har vært i Canada før, fikk muligheten til å få seg en pils med canadisk grunn under føttene. Vi hadde ikke så god tid så vi dro bare bort til nærmeste hotell hvor vi satte oss i baren. Snakket litt med trivelig amerikaner som var på vei til London før vi tok bena fatt den ene kilometeren det var å gå tilbake til flyplassen.

Kom oss fint på siste fly og landet i Dallas tidlig på kvelden. Som vanlig ble jeg tatt ut til Secondary Screening i Immigration og også denne gangen var det gjort på under 10 minutter å fastslå at jeg ikke utgjør noen fare for rikets sikkerhet. I mellomtiden hadde Joakim ventet ved bagasjebåndet og fått noe av bagasjen allerede. Da jeg ankom dro han for å hente leiebil mens jeg tok imot resten av bagasjen.

Pga et sportsarrangement hadde Avis lovet bort flere biler enn de hadde, men siden han kom akkurat før røkla fikk han en av de siste bilene de hadde. Bare 15 minutter senere var all bagasjen stablet i leiebilen og vi var på vei. Vi skulle bare ta ett lite stopp før vi dro sørover mot Austin, åstedet for attentatet på JFK. Det var lett å finne, men ikke lett å parkere så vi fikk en del ampre biler bak oss der vi stoppet i veien og løp ut for å få tatt ett bilde. Så fort bildet var tatt var det bare å komme seg av gårde.

Vi hadde på forhånd kun booket to rom på turen. Den første og den siste natten. Første natten var på et billig hotell bare 20 minutters kjøring fra Courtney, som hadde passet på syklene mine i Austin. Vi kom oss greit frem til motellet etter å ha byttet på å kjøre og å halvsove i passasjersetet. Selv om vi hadde sovet noen timer på flyet fra Zurich til Montreal hadde det vært en veldig lang dag.

Dag 1

Våknet grytidlig på motellet og pakket med oss bager inn bilen og dro av gårde mot Austin. Bare 25 minutter senere ringte vi på døren til Courtney og hun lukket opp garasjen for oss. Begge syklene stod akkurat slik de gjorde da jeg dro fra dem i mars. Vi låste opp hengelåser og kjetting og startet JANF. Startet på første forsøk og fremtiden var lys. Satte så nøkkelen i JANF2 og der var det helt dødt. Det var ikke tegn til strøm på batteriet.

Vi fikk syklene ut av garasjen og forsøkte å dytte den i gang. Ikke tegn til liv i det hele tatt. Det eneste som skjedde var at vi begynte å bli ganske svette da temperaturen allerede klokken 8 om morgenen nærmet seg 30 grader. Det var bare en ting å gjøre. Vi måtte få tak i et nytt batteri.

Siden den ene sykkelen fungerte kjørte jeg til nærmeste bildelforhandler. De skulle ha et batteri som passet. Kom frem til forhandleren, men det viste seg at de ikke hadde batteriet allikevel. Fant ut at mine tidligere redningsmenn på Cycle Gear hadde en avdeling ikke langt unna, men de åpnet ikke på en time. Jeg kjørte derfor tilbake til Joakim som fortsatt stod utenfor Courtneys hus og monterte utstyr på syklene. Han dro da for å levere leiebilen mens jeg passet på bagasje og sykler. Da fant jeg plutselig ut at min så kjære Stetson, som jeg hadde kjøpt på slutten av min første tur, var borte. Jeg kunne ikke huske sitt jeg hadde sett den siden vi dro fra motellet om morgenen. Jeg ringte derfor Joakim og ba ham sjekke leiebilen. Der var den ikke. Ringte så til Courtney som hadde dratt av gårde for å sjekke om hun husket om jeg hadde lagt den fra meg i garasjen eller inne huset. Hun husket ikke, men skulle sjekke når hun kom hjem igjen. Jeg ringte også til motellet og de sjekket rommet vårt uten å finne noen hatt. Ikke noe gjøre med det før Courtney var tilbake, så jeg dro til Cycle Gear og fikk ordnet nytt batteri. Jeg fikk til og med 50 dollar rabatt i pant for det gamle batteriet så følte jeg kom ok ut av det.

Vi satte det nye batteriet på plass og JANF2 startet med en gang. Da var alt klart til å komme seg av gårde, vi ville bare vente på at Courtney skulle komme hjem så vi fikk ordnet med cowboyhatten min. Vi kjørte i lette klær bort til nærmeste cantina hvor vi fikk oss noen tacos til frokost mens vi ventet. Rundt kl 12 ringte Courtney og sa at det ikke var noen hatt hverken i garasjen eller i huset så da måtte vi bare sette 1 stk cowboyhatt på tapslista.

4 timer forsinket kom vi oss endelig av gårde på turen. Første planlagte stopp var hos Katie, en norskættet dame jeg hadde fått kontakt med på en Facebook gruppe for norskamerikanere. Hun hadde invitert oss på frokost på ranchen sin og for å få tatt en nærmere titt på sine Texas Longhorn. Siden vi lå langt etter skjema ble vi enige om å bare komme kjapt inn innom på en øl og litt kaker.

Katie er ikke bare rancheier sammen med mannen sin E.J. hun er også konditor. Vi kjørte et par timer før vi kom til den hyggelige lille byen Fredericksburg hvor vi tok av ut på en fin landevei mot ranchen. Stoppet på en gammel nedlagt General Store som kunne vært med i en hvilken som helst westernfilm, før vi svingte inn på grusveien mot Katies ranch. Da vi kom til porten ble vi møtt av barna til Katie og E.J som ba oss parkere syklene under skyggen av et stort tre. Vi snakket litt med de hyggelige ungene før foreldrene kom gående ned oppkjørselen med en kjølebag.

Vi ble invitert bort til et lite picnicbord i skyggen og fikk hver vår flaske vann og en pils. Ble sittende og prate en stund og spise litt kaker som Katie hadde bakt før vi ruslet opp til innhegningen. Først kom det et par kyr og noen kalver før sjefen selv kom gående. Det var et beist av en okse som kunne skremt fanden på flatmark. Det viste seg at den enorme oksen Clyde var litt redd for E. J og helst holdt seg litt unna ham. En okse på over 800 kg var redd for en mann på 80 kilo! Vi fikk matet kuene med eplebiter, men de var ikke så veldig interessert. Favoritten var nemlig kaktus som det var stor tilgjengelighet på i inngjerdingen. At E.J måtte plukke ut kaktuspigger av ansiktet på dem så ikke til å sette noen stopper på kaktus-spisingen.

Etter et par timer hyggelig prat og litt utveksling av gaver og melkerull til ungene, måtte vi dra videre for å komme oss et stykke av gårde før det ble alt for mørkt, vi ha det bra til Katie og familien og kjørte tilbake til Fredericksburg for å legge en plan videre. Stoppet syklene i sentrum og satte oss på en cafe og tok en pils i varmen og så på kartet. Vi satte oss småbyen Uvalde som mål for dagen og kjørte i vei. Som sist gang lot vi fort merke til hvilken presidentkandidat som var mest populær utenfor storbyene og på et jorde utenfor Medina så vi en kreativ variant av høyballer. Vi fortsatte i skumringen mot Uvalde og da det hadde blitt mørkt kom vi til Utopia hvor det var en fantastisk strekning for motorsykler. Så fantastisk at 22 motorsyklister var blitt drept i svingene der siden 2006, som det ble opplyst om på et skilt. Vi koste oss gjennom svingene helt til vi kom til et lite sted i et veikryss. Småbyen het Leakey og i krysset så vi et sted som het Gypsy Sally’s og var akkurat så autentisk redneck-bar som vi ville ha det. Koste oss med middag og en pils før vi kjørte det siste stykket til Uvalde der vi la oss inn på Days Inn, nok et lavprismotell.

Dag 2

På grunn av tidsforskjellen stod vi tidlig opp og jeg svippet innom nærmeste Walmart (fra nå kalt Walmart Andersen, fordi broderen og jeg utviklet en viss internhumor på veien og synes det var litt gøy at det hørtes ut som en gammel amper gubbe fra østkanten i Oslo på 30-tallet) for å skaffe en kjølebag slik at ikke sjokoladen vi hadde med til gaver skulle smelte i varmen. Det tok bare en halv time og da jeg var tilbake på hotellet smurte vi kjeder og vasket vindskjermene før vi gikk for å spise litt frokost.

Som det er ellers i verden, var det også her på Days Inn: Little money; Little breakfast. Det eneste vi tok med oss var en kaffe og en håndfull porsjonspakker med Tabasco. Tabascoen tok vi med fordi på flyet over fra Zurich ba vi om Bloody Mary, og den bestod kun av vodka og tomatjuice. Vi tok derfor ingen sjanser på å få det samme underlegne produktet på returen. Det skulle senere vise seg at det var et riktig valg, for også Lufthansa synes det var nok med to ingredienser i en Bloody Mary.

Halv åtte på morgenen svingte vi ut fra hotellet og inn på nærmeste bensinstasjon. Fylte opp tankene og satte kursen for Del Rio og kom oss dit på noen timer uten noe spesielt å melde. I Del Rio spiste vi frokost-taco på en liten sjappe kalt Patty’s før vi fant en C&S Western Wear for å se om den kjære hatten min lot seg erstatte. Det lot seg i aller høyeste grad gjøre. I butikken hadde de samme type, samme farge og i samme størrelse, så 300 dollar byttet eier og jeg kunne igjen fylle opp hatteesken på sykkelen med noe fornuftig.

Med et stort smil om munnen og med deilig temperatur i luften satte vi kursen mot Marathon og passerte etter en stund Amistad. Vi befant oss ikke langt fra grensen til Mexico og det er jo ikke ukjent at det har vært en del ureglementerte grensepasseringer mellom Mexico og USA de seneste årene. Vi havnet plutselig i en Border Control på en grensestasjon et godt stykke fra selve grensen. Jeg kjørte foran og ble stoppet først. Grense vakten spurte om jeg var amerikansk statsborger, og det måtte jeg jo svare at jeg ikke var, men derimot norsk statsborger. Han spurte så om jeg hadde pass og det kunne jeg bekrefte. Da jeg spurte ham om han ville se passet svarte han bare at det trengte han ikke og ønsket oss god tur videre.

Vi kjørte nå inn i ørkenen og bare halvveis registrerte et skilt det stod «No Service for next 80 miles» på. Vi tenkte at det var verksted eller noe lignende det skulle informeres om, og da vi nærmet oss Langtry kom reservetankvarsel opp på JANF og vi kjørte inn i «byen» for å fylle opp tankene. Det viste seg at Langtry ikke var en by, men mer en sving med et museum og noen få hus. Vi skjønte at vi hadde problemer da ingen av syklene hadde nok bensin til å komme frem til Sanderson som var neste by med bensin og bare JANF2 hadde nok til å komme tilbake til forrige bensinstasjon. Vi stanset derfor utenfor et hus hvor vi så en mann og spurte om han visste om det var noen bensinstasjon nærmere Langtry. Han kunne bekrefte våre mistanker om det var det absolutt ikke, men han kunne alltids selge oss litt bensin om det var krise. Det var det i aller høyeste grad, og Jesus, som vår frelser faktisk het, hentet en jerrykanne og fylte opp et par gallons på hver sykkel. Jeg tilbød han 40 dollar som betaling, men han mente at 20 var mer enn nok.

Vi kom oss av gårde mot Sanderson og stanset på en høyde for å nyte synet av ørken i alle retninger og for å fylle på litt vann i de dehydrerte kroppene våre. Satte oss så på syklene og kjørte det siste stykket inn til Sanderson på bare bensindamp. Første bygningen i byen var en bensinstasjon og der fylte vi begge tankene helt til randen. Deretter fant vi oss et trivelig spisested og slo oss ned på nabobordet til en gjeng med Texas Rangers. Der koste vi oss en stund med Texas Steak Sandwich og Lone Star før vi fortsatte til Marathon hvor vi fylte opp tankene igjen på en skikkelig gammel Fina stasjon. Derfra satte vi kursen sørover mot Big Bend National Park.

Ved inngang betalte vi 25 dollar hver for å komme inn, og det var verdt hver eneste cent. Fantastisk landskap, og barndomsminner løp stadig over veien i form av små utgaver av Bippe Stankelbein, også kjent som Road Runners. Per Ulv så vi dessverre ikke noe til. Vi stoppet omtrent midt i parken på Turistkontoret og fikk fylt opp vannflaskene før vi fortsatte til Terlingua Ghost Town. Der kikket vi oss litt omkring og kjøpte noen suvenirer før vi fant oss et sted hvor vi kunne få oss en kald pils og litt nachos. Vi traff også en trivelig hund ved navn Dawg som vi klappet litt før vi kjørte videre.

Nå fulgte vi Rio Grande som også er grensen mellom USA og Mexico langs hele Texas. Her snakker vi på nytt noen helt fantastiske veier som slynger seg langs elven nesten helt opp til Presidio. Ved et utkikkspunkt vi turens første men ikke siste nedlegg av sykkel. Undertegnede klarte å miste balansen stående sidelengs i en ganske bratt bakke, og gav dermed litt gratis underholdning til de andre turistene som hadde stanset på utkikkspunktet. Flaut, men livet går videre. Vi stoppet så et sted hvor veien bare lå noen titalls meter fra elven og gikk ned for å ta den nærmere i øyesyn.

Elven kan ikke ha vært særlig mye bredere enn ti – tolv meter, og siden vi ikke så noen ulovlige immigranter luskende i buskaset på den mexicanske siden så vi tenkte det var greit å kjenne på vannet. Helt grei badetemperatur, men det fristet ikke å hive seg uti det brune vannet så vi dro videre.

Det hadde begynt å skumre når vi ankom Presidio så vi fylte bare opp tanken og bega oss videre mot Marfa som hadde blitt dagens mål. Kjørte en times tid i mørket og hadde bare 5 minutters kjøring igjen da vi på nytt ble stanset i en grensekontroll. Samme spørsmålene på nytt, men denne gangen ville de faktisk se passene våre. Joakim dro opp sitt pass og jeg skulle gjøre det samme. Men passet mitt var ikke der jeg trodde jeg hadde lagt det. Jeg gikk igjennom tankbagen, dro ut alt av bagen jeg hadde stroppet på setet og endevendte alt i sidevesker og toppboksen. Det var ikke noe pass.

Grensevaktene spøkte med både håndjern og celle for natten og jeg synes situasjonen begynte å bli ubehagelig. Joakim spurte grensevaktene om det var OK med annen ID enn pass og det var det. Jeg gav dem da førerkortet mitt og en av vaktene tok det med seg inn på et kontor for å sjekke. Sitasjonen var da foreløpig løst men jeg begynte å bekymre meg for hvordan jeg skulle komme meg ut av USA og hjem til Norge uten pass. Akkurat i det jeg synes livet var på sitt kjipeste, så jeg at det var en tynn lomme på utsiden av bagen og da husket jeg at det var på det lure stedet jeg hadde lagt passet. Jeg fikk fisket det frem i en fei og gitt det til grensevaktene som bare lo og sa de ikke trengte å se det siden jeg allerede hadde gitt dem førerkortet.

Mens vi alle lo av hvor dum jeg var, pakket jeg sammen alt rotet mitt som nå lå på bakken og vi kjørte videre til overnattingstedet vi hadde booket i Marfa. Vi var på økonomitur så vi skulle sove i telt på en hippie campingplass rett utenfor sentrum. Det stod en eim av marihuana over leiren når vi ankom i mørket og vi hørte latter og stemmer fra området. Vi fikk sjekket inn og stablet tingene våre inn i teltet som egentlig var en dobbeltseng med stikkontakt og teltduk rundt. Det fikk holde og siden vi var skrubbsultne la vi igjen bagasje og hjelmer i teltet og kjørte de to kilometerne inn til Marfa sentrum. Der fant vi ut at alle serveringssteder stengte kjøkkenet for fem minutter siden og at det kun var på utestedet Planet Marfa det fortsatt var mulig å få seg noe mat. Vi kjørte den korte veien bort og fikk et merkelig måltid mens vi lyttet til et merkelig band som spilte på scenen. Etter at vi hadde spist opp og bandet var ferdig med opptredenen sin kjøpte jeg en band-t-skjorte og vi slo av en prat med gutta i bandet Red McAdams. De var på turné og spilte bare denne dagen i Marfa. Trivelige karer men klokka var blitt ganske mye så vi kjørte tilbake til hippie-leiren hvor det nå var helt musestille. Vi krøp opp i senga og sov ganske dårlig den natten.

Dag 3

Vi våknet skikkelig tidlig i hippieleiren og etter morgenstellet som egentlig bare var å lette på trykket og pusse tennene kom vi oss på syklene i mørket. Kjørte en stund og da det hadde begynt å lysne av dag stoppet vi ved en Pradabutikk midt på prærien. Det er ikke en ekte Pradabutikk, men en slags kunstinstallasjon satt opp in the middle of no where. Vi tok et par bilder, kjørte videre og kom oss inn til Van Horn hvor vi fylte bensin og gjorde det vi ikke hadde lyst til å gjøre på campingplassens mindre innbydende fasiliteter tidligere på morgenen.

Da ting var tømt og fylt opp, satte vi oss på syklene for å kjøre videre. Da kom forbannelsen fra forrige tur tilbake og JANF ville ikke starte. Heldigvis hadde vi laget en enkel løsning på dette i mars og etter a å ha koblet fra batteriet og ventet noen minutter startet sykkelen fint opp og vi satte i vei. Vi kom oss avgårde et lite stykke og nå begynte vi å få et innblikk i hva vi hadde i vente på dagens tur. Et helt fantastisk landskap med lange sletter mot høye fjell åpnet seg for oss og vi måtte bare stoppe for å ta det inn. Vi kjørte igjennom daler med rancher som var større enn mange kommuner i Norge på hver side av veien. Slettene er endeløse, men det blir ikke kjedelig å kjøre for det er så mye å se på underveis. Hele tiden kjørte i opp i høyden og etter et par timer var vi på over 2000 meter hvor stanset for å få i oss litt væske. Dette var på en tidligere skysstasjon kalt Cornudas som lå like ved noen enorme saltsjøer høyt oppe.

Vi tok en liten pause før vi satte kursen videre mot El Paso. Selv om det ikke var fredag måtte vi jo ha «Old» El Paso tacos og stoppet på Taconeta El Paso i Old El Paso og bestilte oss frokost eller brunch. Det er med hånden på hjertet de beste tacoene jeg har smakt selv om jeg regner med de jeg har spist i Mexico. Helt fantastisk digg. Etter å ha spist oss mette kjørte vi til nærmeste bensinstasjon for å fylle bensin. Vi monterte også highway pegs på sykkelen til Joakim, JANF2, for at han skulle få litt variasjon i beinstillingen på de lange rette strekkene, og en gassholder for å hvile hånden i blandt.

Mens vi holdt på med det kom det en kar bort og spurte hvor vi skulle og hvor vi kom fra. Han var en trivelig fyr og hadde med seg en altfor søt valp. Vi fortalte hvem vi var og hva vi drev med, og spurte ham hvor han var på vei. Han og bikkja skulle til Mexico, men han hadde gått tom penger og lurte derfor på om jeg ville kjøpe klokka han hadde arvet av sin far. Jeg skjønte jo med en gang at den klokka ikke var verdt de 10 dollarene han skulle ha for den, og arvegods var det nok heller ikke, men jeg er litt svak for bikkjer så jeg tilbød ham 20 dollar til litt mat til ham og bikkja og at han kunne beholde klokka. Han satte veldig pris på det, men insisterte på at jeg måtte ta imot klokka allikevel. Vi ble enige, og han gikk av gårde. Jeg krysset fingrene for at valpen også skulle få noe glede av pengene mens vi gjorde oss ferdige med monteringen. Da vi 10 minutter senere var klare til å dra kom karen tilbake og takket igjen og fortalte at han fått kjøpt en pølse til hunden, to til seg selv og litt hundesnacks inne på bensinstasjonen. Vi ønsket hverandre lykke til med hver våre reiser og dro av gårde.

Etter bare et par minutters kjøring var vi rett ved New Mexico og vi så for første gang det berømte grensegjerdet mot sør der Rio Grande opphører å være grense mot Mexico og fortsetter nordover i USA. Dette gjerdet hadde vi på venstre side i et par timer mens vi kjørte vestover. Vi så også hele tiden biler fra Border Patrol som patruljerte i nærheten. Vi stanset igjen for litt hydrering på det vi trodde var en cafe, men som viste seg å være byens bibliotek i den lille byen Columbus. Etter at vi fant en faktisk cafe et par minutter senere gikk vi nesten inn på det lille jernbanemuseet der. Vi fikk også en hyggelig prat med den lokale fylliken i byen som fortalte viktigheten av å betale regninger i tide. Hvis ikke kunne myndighetene komme til å inndra eiendelene dine, for eksempel en Ducati og selge den på auksjon.

Med dette nyttige rådet i tankene kjørte vi videre og passerte Continental Divide. Herfra og videre vest ville alle elver vi passerte ende opp i Stillehavet og ikke i Atlanteren eller det Karibiske hav. Mye ny og god informasjon på en dag. Etter flere timer på sykkelen med endeløse strekker stanset vi i en liten by som het Animas for å fylle opp igjen. Her var det ikke stort annet en skole og en bensinstasjon å se og vi satte oss i skyggen en stund for å hvile litt. Så dro vi av gårde og ikke lenge etter passerte vi grensen til Arizona. Etter plakatene på grensen er det mye som tyder på at heller ikke dette er en stat som foretrekker Kamala Harris.

Vi kjørte på og kom til den lille og artige gruvebyen Bisbee som vi bare sakte kjørte igjennom. Vi bestemte oss for i gi oss selv litt lettelse i antrekket i varmen og tok av jakker og hjelmer når vi sakte cruiset igjennom. Jakken til Joakim blåste av toppboksen uten at han merket det, men jeg kjørte heldigvis bak og oppdaget det. Fikk stanset, snudde og spente den sånn passe godt på en av sideveskene mine. Vi bestemte oss for bare å kjøre videre til dagens sluttdestinasjon i daværende antrekk, men da vi var halvveis så jeg at jakken på sidevesken var i ferd med å blåse av igjen så jeg tok et godt i tak i den og kjørte inn Tombstone med en hånd på styret og en i jakken, til farten var lav nok til at jakken ikke gikk noe sted.

Vi kom fram til motellet vi hadde booket tidligere på dagen og så frem til å slenge fra oss bagasje og gjøre byen som hadde huset verdens mest berømte skyteepisode utrygg. Så enkelt er ingen ting på tur. Vi hadde klart booke hotellet tre uker frem i tid, men det løste seg etter en telefon. Vi måtte bare avbestille på nett og legge igjen kontanter på rommet før vi dro igjen. (Det skulle dagen etter vise seg at det ikke var den eneste vi la igjen. Jeg hadde lagt en liten kjølebag med øl og vann i kjøleskapet på rommet ved ankomst, og den plasserte vi lett på tapslisten da vi kjørte av gårde uten dagen etter.)

Det begynte å bli mørkt da vi omsider ruslet ned i byen og gikk inn på Big Nose Katy’s bar hvor vi fikk oss en Texas Steak Sandwich og en iskald øl. Så ble det et par bourbon av det slaget ryktet sier Doc Holiday foretrakk før vi tuslet videre til Crystal Palace. Der ble det også et par bourbon, men det var nesten ikke folk der. Vi gikk derfor tilbake til Katy og pratet med litt forskjellige folk inkludert et britisk ektepar som hadde vært på to ukers motorsykkeltur i området, men skulle hjem dagen etter. Vi avsluttet kvelden på Doc Holidays Saloon der vi traff nok en hyggelig fyr før vi tuslet i rolig tempo tilbake til motellet og tok kvelden.

Dag 4

Våknet igjen opp tidlig, men denne dagen med litt trang hjelm etter gårsdagens utforskning av det Ville Vesten. Som vanlig hadde vi valgt overnattingssted uten særlig spenstig utvalg til frokost, men jeg tok en kaffe for å komme i gang. Ved kaffemaskinen kom jeg i prat med en hyggelig mann om å reise rundt i USA. Han og kona hadde nylig pensjonert seg og var på en skikkelig langtur fra Østkysten. De hadde krysset landet lengre nord og var nå på vei sørøstover igjen mot sørstatene.

Vi kom oss på syklene og kjørte til nærmeste bensinstasjon for å fylle opp. Så kjørte vi tilbake inn til Tombstone og Allen Street for å se litt på byen i dagslys. Etter at vi hadde tatt noen bilder og gått litt rundt for å finne en suvenirbutikk som var åpen, det var det ikke så tidlig, skulle vi av gårde, men JANF ville ikke starte igjen. Mens vi ventet på at det skulle gå seg til med frakoblet batteri, kom det to eldre brødre bort til og ville prate motorsykkel. Slikt skjer ofte når man reise på denne måten, folk er mye mer interessert i en prat. Akkurat da vi sa ha det, kom jeg på at jeg hadde montert noen USB-ladere på syklene og tenkte at det kanskje kunne ha noe med JANFs motvillighet til å starte. Plugget den ut og sykkelen startet med en gang. Utrolig deilig å ha funnet problemet. På neste tur skal det lades på en annen måte.

Satte så Clifton som dagens første delmål og kjørte av gårde rundt 8 om morgenen. Dagen startet som de forrige dagene med lange åpne sletter og noen småbyer innimellom. Vi stoppet etter en stund i byen Wilcox for å spise frokost. Der så vi at det var stillestående kø på interstaten og takket oss selv for at vi hadde unngått den også i dag. Noen vi snakket med fortalte oss at trailer med haz – mat, farlig last, hadde veltet og det ville ta mange timer før trafikken ville begynne å bevege seg igjen. Fikk i oss litt egg og bacon og et svært glass appelsinjuice før vi fortsatte videre.

Vi kom etter hvert til Coronado National Forrest og nå fikk vi endelig litt svinger og høydedrag vi ikke hadde hatt siden vi forlot Big Bend National Park. Derfra og inn til Clifton var veien ganske bra og variert og vi stanset for å se nærmere på et skikkelig utrivelig gammelt fengsel hugget ut i fjellet, før vi kjørte opp til Morenci hvor vi spiste lunch på Miner’s Diner og Bar. Vi fikk en helt OK burger og kjørte videre, men kom ikke mer enn et par kilometer før vi så en bar med mange motorsykler stående parkert foran.

Vi stoppet og gikk inn på Michelle’s Place og bestilte en øl. Også her var det hengt opp dollarsedler på vegger og i tak så vi gav Michelle en norsk tier før vi kom oss videre. Hun sa hun skulle klatre opp på barstolen ved siden av oss og feste den i taket, men vi dro av sted før hun fikk begynt på den antageligvis underholdende oppgaven.

Uten at vi visste det startet vi nå på US 191 mellom Morenci og Alpine. Først så vi kun at veien begynte med fine kurver som slynget seg rundt det største krateret vi har sett noen gang. Det viste seg å være en enorm kobber og gullgruve. Vi stanset et par steder for å beundre dette gigantiske anlegget og kom oss videre. Like etter at vi hadde passert det siste av gruvene kom skiltet vi ble så glade i: Curves Mountain Grades Next 30 miles. Dette var veier som slår alt vi kjørt tidligere både i Skandinavia og i USA. Det var flere timer med sving etter sving etter sving. Og om det rettet seg litt ut kom det snart et nytt skilt med Curves Mountain Grades Next 24 Miles eller noe lignende.  Og hele tiden beveget vi oss opp i høyden. Vi var på et tidspunkt høyere enn Galdhøpiggen og litt etter det igjen var vi høyere enn Stelviopasset. Vi måtte bremse for et par ekorn og en familie med rådyr eller små hjort, men det var aldri noe fare på ferde.

Da vi begynte nedstigningen stanset vi på en skikkelig trivelig lodge hvor vi tenkte vi skulle få oss litt å drikke før vi fortsatte ned til Alpine. Der traff vi en koselig eldre dame som satt i en gyngestol på altanen som synes det var aldeles vidunderlig at to norske karer var på langtur i landet hennes som hun var så glad i. Vi gikk inn på Hannagan Meadows Lodge for å kjøpe noe, men der inne var det helt dødt. Den hyggelige damen sa vi kunne prøve nabobygget for trodde de hadde en slags liten butikk der. Vi gikk inn i et slags lager med ski og truger i hyllene og skjønte straks at det ikke var dette vi så etter. På en sofa mellom noen hyller lå det en fyr som godt kunne ha hatt en ledende birolle i Piknik med døden. Han våknet av at vi kom inn, men vi bare unnskyldte oss så godt vi kunne og kom oss ut av bygningen og gikk tilbake til syklene. Der spurte den koselige damen om vi hadde fått tak i noe å spise, for mannen hennes hadde diabetes og hun var så bekymret for at vi skulle kjøre videre uten å ha fått i oss mat. Vi takket for omtanken og forsikret henne om at vi skulle nok klare oss før vi kjørte ned til Alpine der vi fylte opp tanken og kjøpte oss litt vann. Der forstod vi også at US 191 med god grunn også er kjent som The Devils Highway og US 666 og ble ganske fornøyd med at tilfeldighetene hadde tatt oss denne veien denne dagen. Vi bestemte oss for å sette Holbrook som mål for dagen og bestilte overnatting der.

På vei ut av Alpine så vi et par sykler av typen GS utenfor et motell og tenkte vi skulle sjekke om det fantes en bar eller lignende der før vi kjørte videre. Kom i snakk med en kar som satt utenfor rommet sitt og han måtte meddele at noe slikt fantes ikke på motellet. Jay som het ble stående å prate med oss en stund og siden han var så trivelig fikk han en liten flaske aquavitt som han styrtet med en gang. Han fortalte at han var på tur med noen tyskere i området, men de sov nå. Siden Jay både var en trivelig kar og likte aquavit så godt, gav vi ham en flaske til før vi tok avskjed og fortsatte mot Holbrook og Route 66.

To timer sener rullet vi inn foran motellet, sjekket inn og kjørte inn til byen og Butterfields Stage Co Steak House. I det øyeblikket vi kom inn i restauranten lot noen amerikanere merke til flagget på genseren til Joakim og ropte på oss. De ville vite hvilket flagg det var, og da vi fortalte at det var norsk, synes de det var kjempefint og takket for at vi kom på besøk til landet deres. Vi bestilte hver vår Porterhouse Steak og fikk kjøttstykker større enn ansiktene våre servert ikke lenge etter. Fantastisk godt med god biff og vi fikk spist opp store deler av den men lite av tilbehøret. Som for øvrig ikke på noen måte fulgte norske anbefalinger om oppdelingen av matvarene på tallerkenen. Her var mer enn tre fjerdedeler kjøtt og resten var grønnsaker og potet. Med potet mener jeg stor bakt potet så det var ikke all verdens plass til grønnsaker. Etter middag tuslet vi bort til Wigwam Motel og tok det i skue en liten stund før vi dro tilbake til motellet og la oss for natten.

Dag 5

Stod som vanlig tidlig opp og siden vi hadde planlagt en noe kortere dag enn vi pleier tok vi det rolig og stresset ikke med å komme i gang. Var allikevel i gang før 7 om morgenen og satte kursen østover mot Gallup på Route 66. Der kunne vi ikke kjøre lenge før gamle R66 opphørte og vi ble guidet inn på Interstate 40. Vi ble enige om at det ikke var noe gøy, og at vi heller skulle kjøre gjennom Petrified Forrest National Park et stykke så vi slapp motorvei. Vi tok av I 40 der vi skulle og så at klokka hadde blitt 1 time mer og at vi tydeligvis hadde passert en tidssone igjen.

Parken var ikke åpen når vi ankom inngangen, men det var bare 15 minutter å vente så det gikk fint. Ble stående ved inngangen å prate med flere hyggelige amerikanere som også var på langtur og tiden gikk fort. Da portene åpnet, var vi de første igjennom og betalte noen dollar i inngang før vi kjørte inn i parken. Vi fulgte Google Maps og havnet ganske fort på en grusvei og livet var godt. Kjørte vel 20-25 minutter på den veien før vi kom til en låst port. Ikke annet å gjøre enn å snu, men veien var jo like fin begge veier. Vi hadde nå brukt mer enn en time på kjøre inn i parken og samtidig mistet en time i tidsforskjell så vi hadde ikke like god tid som vi tidligere trodde. Vi bestemte oss derfor for å kjøre ut på I40 igjen, og følge den til Route 66 appen vi hadde lastet ned ba oss om å ta av til den originale veien.

Det tok heldigvis ikke så lang tid og vi var snart tilbake på The Mother Road. Noe av det første som møtte oss på denne veien var tre hunder som tok oppgaven sin med å beskytte hjemmet sitt svært alvorlig. De løp som gale etter oss og bjeffet og sto på. Det var ikke noe problem å komme seg unna dem, men vi tenkte jo at det var et farlig liv disse hundene levde selv om det ikke var mye trafikk på veien. Vi kom oss til Indian City og tok et par bilder av verdens minst ekte tipi kopi, før vi fortsatte ned på en smal halvveis asfaltert vei som skulle være den originale R66. Den tok oss under I 40 gjennom en tunnel med løs sand og vi følte at i dag hadde vi endelig fått kjørt noe annet enn god asfalt hele dagen.

Vi fortsatte på R66 til vi passerte grensen tilbake til New Mexico og stoppet for å se litt på de interessante klippeformasjonene ved St Johns før vi kjørte inn til Gallup. Der stoppet vi på Hotel Del Rancho der alle de store stjernene bodde under innspillinger av westernfilmer på 50-,60- og 70- tallet. Veldig kult hotell. Vi kjøpte oss hver vår burger oppkalt etter en filmstjerne og satt og nøt lokalet en stund. Neste planlagte stopp var 4 corners der Colorado, Utah, Arizona og New Mexico har felles grense og vi satte av gårde.

Igjen lange sletter og vi var godt fornøyde begge to med å ha mulighet til å flytte litt på beina. Vi observerte en hund som tydeligvis var godt vant til trafikk for den stod pent og ventet i kanten til vi hadde passert i rundt 105 km/t før den sjekket forholdene og krysset veien uten noen fare. Litt senere så vi dessverre en mulig slektning av hunden ligge stille i veikanten, den hadde ikke hatt like god trafikkforståelse.

Like før vi krysset grensen opp til Colorado begynte fjellformasjonene virkelig å bli interessante og ikke lenge etter at vi hadde krysset grensen, krysset vi tilbake til New Mexico igjen og svingte inn til Four Corners Monument. Vi hadde på forhånd blitt advart om dette er skikkelig kjedelige greier og en skikkelig turistfelle. Men man skal ikke alltid kimse av en god turistfelle og vi betalte det indianerne som driver stedet forlangte i inngangspenger. Gikk inn i sirkelen med krysset i midten og tok bildene man skal ta med en fot og en hånd i hver stat og dro fornøyde videre. Lo litt både av og med noen middelaldrene (strengt tatt på vår egen alder) amerikanske damer som lo og lurte på om det ble vist for mye kløft når de skulle ta de samme bildene som oss, med rumpa i været og på alle fire. De var i storhumør og tullet med oss at de skulle prøve å holde grisepraten på et minimum om vi skulle filme noe siden de var innenfor hørevidde.

Klistret opp noen klistremerker på delstatskiltene nede i veien og satte kursen for Mexican Hat. Etter et godt stykke med fine veier i flott landskap krysset vi nok en delstatsgrense, denne gangen inn i Utah. Nå begynte fjellene virkelig å bli av typen man forbinder med cowboyfilmer og vi skjønte hvorfor Hotel Del Rancho hadde vært stjernenes favoritt. Vi ble stående og vente på følgebil for å kunne passere noe veiarbeid og kom plutselig til nok en uventet attraksjon. I hvert fall for oss; The Twin Rocks like utenfor Bluff. Vi måtte jo stanse og fikk kjøpt oss like t-skjorter før vi tok en selfie med tvillingene foran tvillingklippene.

Vi kjørte ikke langt før vi fikk nok et uventet stopp, denne gangen inne i Bluff hvor det var et gammelt historisk fort vi måtte ta en nærmere titt på. Vi som har sett på spin off’en til Yellowstone, 1881, kjente igjen vognene de brukte og handelsstasjonene de stanset på, på vei til Montana. På vei ut fortet ble vi stående å snakke med en trivelig mann som jobbet der og når vi fortalte hvor vi skulle, sa han at burde komme oss av gårde av sted før sola gikk ned om ikke så lenge.

Vi dro av sted og kom oss frem til Mexican Hat ikke lenge etter. Tok noen kule bilder og stemningen ble enda litt bedre da Joakim kjørte opp mot mexicaneren med hatt i stein og måtte legge ned sykkelen på vei ned igjen. Heldigvis har BMW designet og bygget GS for middelaldrende menn med større tro på egne evner enn faktiske kunnskaper, så ingen skade skjedd. Fikk sykkelen opp igjen og kjørte videre mot Monument Valley der vi fikk tatt det obligatoriske Forrest Gump bildet. Deretter kjørte vi bare gjennom Monument Valley og var enige om dette stedet måtte jo være en geologs våte drøm.

Vi stoppet ved velkomstsenteret og så etter et sted å sove for natten, men alt som hadde vært ledig i området når vi sjekket tidligere på dagen var nå fullt. Det nærmeste stedet vi fant var i Tuba ca. 1.5 timer unna så da ble det en drøy times kjøring i mørket også denne dagen. Like etter klokken 8 på kvelden rullet vi inn foran Navajoland Hotel og fikk sjekket inn. Ble spurt om å fylle ut skjema med navn osv og endelig ble jeg spurt om å fylle inn registreringsnumrene på syklene. For en gangs skyld husket jeg nummeret på ikke bare et kjøretøy, men to.

Vi fikk pakket oss inn på rommet og gikk inn på restauranten på hotellet for å få oss noe å spise. Bestilte en øl med en gang men fikk beskjed om at av en eller annen grunn ble det ikke servert alkohol i Navajo Nation. Vi tok en brus i stedet og bestilte indiansk mat. Dette er vel første gang vi har vært på «indian restaurant» som har servert mat som ikke er særlig krydret, men det smakte allikevel ganske godt. Servitøren spurte oss hvor vi kom fra og serverte oss en dansk setning og ville gjerne lære de samme ordene på norsk. Vi brukte litt tid på det og så ville han lære oss noen Navajo-gloser. Vi tror vi klarte oss sånn noenlunde ok. Kom oss igjen i seng til fornuftig tid men hadde nok dessverre glemt alt vi hadde lært på Navajo før vi sovnet fort.

Dag 6

Våknet igjen opp tidlig og så at det var meldt styrtregn om ikke lenge. Vi fortet oss derfor å pakke sykler og kom oss kjapt av gårde selv om det fortsatt var mørkt. Halv sju om morgenen var vi på vei til Grand Canyon og ifølge radaren på weather.com skulle vi ha greie sjanser til å unnslippe regnet om vi kom oss fort ned til Cameron og dro vestover mot Grand Canyon National Park.

Vi hadde ikke kjørt mer enn rundt 15 minutter før regnet kom allikevel og det begynte å lyne i horisonten. Da vi nærmet oss Cameron åpnet himmelen seg og vi kunne ikke kjøre fortere enn rundt 60 km/t hvis vi skulle se noe særlig foran oss. Vi stoppet ved avkjørselen og fylte opp tankene før vi satte kursen vestover. Bare 20 minutter senere sluttet det å regne og vi så soloppgangen i speilet og fullmånen foran oss og dagen så ut til å bli langt bedre enn fryktet. Det var ganske kaldt, rundt 5-6 grader, men vi var ved godt mot.

Litt etter ankom vi nasjonalparken, betalte 20 dollar hver og fortsatte innover. Vi stanset et par steder for å se på det store hullet og det er jo storslått, ingen tvil om det selv om det blåste friskt og var kaldt. Vi kjørte videre mot The Grand Canyon Visitor Centre og la plutselig merke til at det lå snø på siden av veien og at temperaturen falt. Da det begynte å snø, bestemte vi oss for å kjøre innom velkomstsenteret og fikk tak i varm kakao for å få litt varme i kroppen. Det hjalp, og vi gikk tilbake mot parkeringen for å komme videre. På veien traff vi en gjeng med motorsyklister som skulle samme vei som oss og vi ble stående å prate med dem en stund. Trivelige folk som vanlig og som synes det var hyggelig med gjester fra et lite land langt unna.

Vi sa ha det og kom oss på syklene og kjørte mot Grand Canyon Village. Da vi nærmet oss landsbyen, tiltok snøværet og det begynte å legge seg is på vindskjermene våre. Vi stoppet for å fylle bensin igjen og på bensinstasjonen traff vi en lokal som fortalte at vær som dette fikk de ca. en til to dager annethvert år i oktober. Så der var vi heldige som fikk oppleve dette. Vi hadde nestenulykken på vei til Gardermoen noen dager tidligere i tankene og vurderte om vi skulle fortsette siden det nå var 0 grader og vi fryktet det ville bli glatt på veien. Akkurat da kom gjengen vi hadde snakket med opp på velkomstsenteret kjørende forbi så vi bestemte oss for at vi kunne kjøre samme veien som dem og om vi ikke så noen av dem ligge i grøfta på veien ville det være ganske trygt for oss også. Vi satte etter dem, men tok dem ikke igjen fordi vi ikke ville pushe noen grenser.

Det ble en riktig utrivelig tur hele veien ned til Williams ved I40. Der ble det enda mer utrivelig. Da vi skulle svinge opp på motorveien i like drittvær som vi hadde hatt siden Grand Canyon Village gikk plutselig all luften ut av fordekket til Joakim. Vi tenkte at det var punktert og satte syklene med nødblink på i veiskulderen ved siden av akselerasjonsfeltet og hjelmene på bakken bak syklene. Så fant vi frem pluggesettet til slangeløse dekk og kompressoren, og begynte å fylle luft i dekket. Dessverre var displayet på kompressoren ødelagt så vi kunne ikke se hvor mye luft vi fikk fylt. Det så ut til å virke, så vi tenkte vi skulle kjøre videre. Joakim skulle få sykkelen ned fra midstøtta og da gikk det galt. Sykkelen veltet, og det begynte å fosse ut bensin. Det viste seg at bensinlokket på JANF2 må presses ekstra godt igjen for å lukke det ordentlig og det hadde ikke blitt gjort på siste fylling. Joakim fortalte meg senere at akkurat det tidspunktet var det eneste på turen der han faktisk ville hjem, og det umiddelbart. Men han holdt maska ovenfor meg og vi fikk løftet sykkelen opp igjen før vi kjørte videre.

Bare 50 meter kom vi før lufta var ute igjen. Vi satte sykkelen på midtstøtta og forsøkte å fylle mer luft og samtidig helle vann på dekket for å finne lekkasjen. Det var ikke noe lekkasje å finne, men  vi så at det kom luftbobler fra felgkanten. Det var der det begynte å demre at vi engang hadde lært noe om trykk og temperatur. Vi hadde hatt fint trykk i dekkene ved 38 grader og 25 grader og ellers de hyggeligere temperaturene vi hadde hatt på turen hittil. Nå lå det på 0 grader og trykket var selvfølgelig lavere. Derfor la ikke dekket seg helt inntil felgen og holdt tett. Vi pumpet opp dekket så hardt vi turte og nå virket det som om luften holdt seg i dekket. Vi kjørte til nærmeste bensinstasjon og jeg gikk inn og kjøpte en trykkmåler. Vi pumpet opp alle dekkene til OK trykk og kjørte videre.

På veien så vi at vi hadde gjort rett i å kjøre forsiktig. Det var to dødsulykker med bare 10 – 12 kilometers avstand i motgående kjøreretning. Køene var endeløse men ikke for oss som kjørte vestover. Vi satte farten ned enda litt til og så kom sola plutselig frem. Vi jublet, men det var for tidlig, for bare fem minutter senere kom det en skikkelig haglbyge. Det gjorde faktisk litt vondt å bli truffet av haglene så vi satte på nytt farten ned. Etter hagl kommer ikke som kjent regn, men det gjorde det allikevel. Det regnet hele veien inn til Seligman hvor vi stanset på Roadkill Cafe og bestilte oss et varmt måltid og en whiskey for å få tilbake varmen i kroppen. Og det hjalp virkelig.

Det regnet fortsatt så etter maten satte vi oss i baren for å vente ut været. Vi ble sittende en stund og da vi hadde bestemt oss for å kjøre videre begynte vi å få på oss alt tøyet igjen. I det vi var fullt påkledd spurte mannen som hadde sittet ved siden av oss hvor vi kom fra, og da vi svarte Norge ble han veldig ivrig. Han var nemlig gift med Sigrid fra Hardanger. Han sa vi måtte bli litt til og at han ville spandere en øl på oss. Det kunne vi jo ikke si nei til og det ble en veldig hyggelig stund med en veldig hyggelig kar. Vi ble nok sittende en time og prate med Rudy og i det vi fant ut at vi måtte gå, husket vi på at vi hadde jo med sjokolade som han kunne gi videre til Sigrid. Det viste seg i ettertid at Sigrid elsket Firkløver og at vi hadde truffet godt. Vi kledde på oss på nytt og sa ha det til Rudy før vi kjørte videre.

Det hadde nesten sluttet å regne og selv om det fortsatt var ganske kaldt valgte vi å kjøre resten av veien inn til Kingman på Route 66. Det var en fin tur og etter ikke alt for lang tid kjørte vi inn til Kingman. Vi måtte selvfølgelig kjøre gjennom R 66 portalen de har satt opp i byen før vi sjekket inn på motellet. Vi hadde egentlig ganske dårlig tid, for på Saddle Sore Ranch, et like utenfor byen var det denne helgen Shinetober fest, og det ville vi få med oss. Saddle Sore Ranch er et bikersted grunnlagt av Rob Borden og er et naturlig stoppested for bikere på Route 66. Vi kom oss fram og parkerte på ranchen foran hovedbygningen.

Amerikanere er i utgangspunktet lette å komme i kontakt med og amerikanske bikere er intet unntak. Det var mye folk overalt og det var bål flere steder, både rundt containerene som var bygget om til kontorer, scener og barer, og ved alle husbilene og husvognene som tilreisende hadde med seg. Vi hadde en kjempegøyal kveld og ble godt kjent et par stykker og litt kjent med mange. De bød på moonshine og vi bød på aquavit, men etter hvert fant vi ut at det var på tide å komme seg hjem og da det var gjort sovnet vi rimelig fort.

Dag 7

Siden vi hadde dratt hjem i kristen tid dagen før våknet vi igjen ganske tidlig og tuslet bort til nærmeste bensinstasjon for å få i oss litt væske. Slappet litt av i sola som nå hadde kommet frem og begynt å varme litt før vi sjekket ut og kom oss ut til Saddle Sore Ranch for å snakke litt mer med de trivelige folka vi hadde truffet dagen før. Vi fikk oss litt kaffe og Rob gav oss hver vår patch som vi vurderer å få sydd på jakkene våre. I det vi skulle dra måtte de ta noen bilder av oss på syklene og vi stilte gjerne opp.

Vi kom oss av gårde og satte kursen for Oatman. Vi fulgte Route 66 og snart inn på Arizona Sidewinders som var en skikkelig artig vei med svinger og stigninger uten noe sikring mot stupene på siden av veien. Vi koste oss hele veien inn til Oatman og da vi kom frem så vi med en gang de ville eslene som er ganske tamme og går rundt i gatene der.

Oatman er en virkelig vel bevart gammel gruveby hvor bygningene ser ut som de kommer rett fra et John Wayne filmsett og man får følelsen av å være tilbake i det ville vesten. Det er da om man klarer å se bort i fra alle turistene og buggiene og crossmotorsyklene. Vi tuslet litt rundt før vi gikk inn på byens hotell for å få oss litt frokost. Vi hadde sett noen barer med dollarsedler hengt opp på vegger og tak tidligere, men der inne må det ha vært flere millioner dollar hengt opp. Det var klaser med sedler stiftet opp absolutt overalt og det var bare så vidt vi fant en plass til å henge opp tieren vår. Men vi fant nå en plass under et norsk flagg som hang på en av veggene.

Vi spiste opp frokosten og gikk ut i sola og opp til nærmeste bar der vi tok det skikkelig med ro og bare så på livet en stund. Da vi fant ut at vi skulle dra videre hadde det samlet seg en folkemengde tvers over gaten på begge sider av der vi hadde parkert syklene. Det skulle være show og vi nå vitne til noe av det dårligste vi noen gang har sett av underholdning. En røslig dame som spilte prostituert og en liten kar med to revolvere skulle gjenskape et bankran med hovedgata som scene. Vi som tilskuere skulle bare se for oss at han gikk inn i banken og også at skuddvekslingen som fulgte under flukten hadde flere sheriffer som skjøt tilbake. I tillegg var lydanlegget en gammel ropert bundet fast på balkongen på hotellet så ingen hørte noe særlig av dialogen. Men det var nå uansett morsomt på et ufrivillig vis.

Da showet var ferdig og veien igjen åpnet for ferdsel fortsatte vi videre på Route 66 på fine veier uten for mange rette strekninger i retning vest. Vi krysset etter hvert Colorado River og temperaturen var nå opp mot 30 grader. Vi så at det var noen sandbanker på den andre siden av elva og bestemte oss for å finne veien dit for å muligens bade litt om forholdene lå til rette for det. Vi fant greit frem og parkerte syklene like ved elvebredden.

Mens vi fant frem badetøy kom en mann med en veldig glad hund forbi og vi spurte om det var greit å bade i elva. Det var det absolutt sa han og vi kom som vanlig i prat om hvem vi var, hvor vi kom fra og hvor vi skulle. Vi fikk skiftet og gikk så ned til elva hvor vi mannen med hunden stod sammen noen mennesker ved en båt. Han så oss og ropte at vi skulle komme bort til båten og presenterte oss som nordmennene med motorsykler. Vi ble tatt godt imot og tilbudt øl i vannet. Kim og familien hennes som eide båten var som alle andre vi har truffet, hyggelige og generøse mennesker og vi hang sammen med dem noen timer.

Vi måtte etter hvert videre og fulgte Google Maps mot Route 66. Noen ganger når man krysser av for å unngå motorvei er Google Maps mer enn bare litt optimistisk på hvor man kan kjøre og ruten vi fikk nå hadde vært så godt som umulig å fullføre med personbil eller gatesykkel. Det begynte fint med vanlig grusvei, men etter hvert gikk det over til sand og så til myk sand. Vi slet og lo og koste oss og hatet rundt to til tre mil og syklene ble lagt ned av begge to mer enn en gang hver. Det gjorde ikke noe, det var bare gøy å kjøre noe annet enn asfalt.

Da vi kom tilbake på asfalt akkurat der vi også passerte grensen til California var vi godt fornøyde. Det var god temperatur, vi hadde badet og drukket øl med hyggelige folk og vi var nå inne i den siste staten på turen. Vi fikk tatt et par bilder med selvutløser og fortsatte videre vestover på Route 66. Vi kom oss til Needles der vi fikk oss litt mat og bestemte oss for at dagens mål ble Barstow. Like før vi stoppet for kvelden spiste vi middag på legendariske Peggy Sue’s der vi fikk oss et klassisk amerikansk femtitallsmåltid. La oss inn på motellet vi hadde bestilt med to senger, men fikk valget mellom røykerom eller dobbeltseng. Valgte det siste og tok kvelden.

Dag 8

Våknet igjen tidlig og var på veien i det dagen begynte å gry. Kjørte ut av Barstow mot Victorville på Route 66 og stanset et par ganger for ta noen av de gamle bygningene og servicestasjonene nærmere i øyesyn. Vi hadde tenkt at vi skulle spise frokost på Emma Jean’s, kjent fra Kill Bill men det var stengt på søndager så vi stoppet bare for a ta et bilde.

Vi fortsatte gjennom Victorville og videre mot Los Angeles. Route 66 er mulig å kjøre store deler av veien så vi vekslet en del mellom den og I40. Når man tror man har kommet til LA er det fortsatt langt igjen til er man er i sentrum, særlig om holder seg vekk fra motorveier. Vi fant ut at siden Emma Jean var stengt kunne vi spise frokost på den aller første McDonalds, men da vi kom dit fant vi ut at den ikke åpnet på to timer så vi fortsatte inn mot sentrum. Det var interessant å kjøre utenom motorveiene, men vi begynte å få litt dårlig tid så vi vekslet litt av og på helt til vi kom til lageret jeg hadde leid for å oppbevare syklene frem til neste tur.

Vi ankom Public Storage greit og låste inn litt bagasje i lagerrommet så vi slapp å tenke på eventuelle tyverier fra syklene om vi skulle sette dem fra oss litt. Da det var gjort kjørte vi til The Bike Shed avd. Los Angeles. Vi var en tur innom Bike Shed London i fjor på vei til Isle of Man og synes konseptet er veldig bra. Der spiste vi frokost og satt en stund og koste oss. Så gikk vi inn i butikken for å kjøpe t-skjorte og der kom det en hyggelig dame bort og presenterte seg som Boss Woman. Det viste seg at det var Vikki van Someren, partneren til Dutch som hun eier Bike Shed sammen med. Hun var en supertrivelig dame og vi pratet en del om turen vår, men også om at de nå skulle utvide Bike Shed til også å komme til både Austin og Dubai.

Vi satte oss igjen på syklene og kjørte opp til Griffith Observatory for å se på Hollywood-skiltet. Derfra kjørte vi ned til Hollywood Boulevard og Grauman’s Chinese Theatre. Der skilte vi lag en stund da Joakim skulle handle litt til døtrene sine og jeg dro for å sjekke inn på hotellet ved Venice beach. Jeg fikk sjekket inn og fikk faktisk oppgradert rommet til en suite. Jeg fikk også en vaucher på 40 dollar som kunne brukes på hotellets takterrasse med utsikt over Stillehavet. Jeg fikk tingene mine opp på rommet og tenkte at det er jo typisk å bli oppgradert når man kun har tenkt til å sove på rommet og ikke tilbringe noe annen tid der.

Gikk opp på takterrassen der jeg møtte Joakim. Når man har vært mer eller mindre bare på den amerikanske landsbygda ble det et kultursjokk for to middelaldrende hvite bikermenn å komme opp dit. Der var det kun hipp ungdom og få som oss. Vi brukte voucheren vår på to øl og satt oss ned og nøt øyeblikket. Så fikk Joakim en melding fra en dame som jobbet på Target på Hollywood Boulevard om at hun hadde funnet lommeboken hans som han hadde funnet ut at han hadde mistet bare en time tidligere.

Etter å ha fått sakene til Joakim også innpå rommet, bestemte vi oss for å kjøre til Paradise Cove Beach Cafe i Malibu før vi kjørte for å møte henne i butikken hun jobbet. Vi fikk i oss et godt måltid der før vi kjørte til bikerbaren Neptunes Net like ved. Det holdt da på å bli mørkt så vi tok bare en øl der før vi kjørte over fjellet tilbake til Hollywood hvor Joakim fikk tilbake lommeboken sin. Når det var gjort fulgte vi Route 66 ned til end of the Trail ved Santa Monica Pier før vi dro tilbake til hotellet og la oss.

Dag 9

Dagen for hjemreisen var kommet og vi stod ganske tidlig opp. Vi startet dagen med en tråsykkeltur i soloppgang på stranden fra hotellet ved Venice Beach til Santa Monica og tilbake til Muscle Beach før vi returnerte til hotellet der vi sjekket ut og pakket syklene. Første stopp var huset til en gammel venn fra Norge som skulle oppbevare reservenøkler til både syklene og lageret mens jeg er hjemme. Hun var ikke der da hun hadde tatt seg en spontan tur til Norge kvelden før, men vi fikk overlevert nøklene til en nabo.

Vi hadde bestemt oss for at siste måltid på amerikansk jord denne gangen skulle være pølse hos legendariske Pink’ Hot Dog på vei mot Hollywood og satte kursen dit. Vi hadde kjørt forbi stedet dagen før rundt 16:00 og da stod køen langt ut på gata, men nå på morgenen var vi de eneste kundene og kunne bestille hver vår massive pølse med alt. Alle pølsene er forskjellige med alt mulig rart på og vi klarte så vidt å spise en halv pølse med tilbehør hver. Da maten var spist og vi hadde sett på bildene av alle kjendisene som hadde vært der, samt sittet en stund i sola og bare kost oss, kjørte vi mot East LA og lageret. Vi tok en siste stopp før vi kom frem og fylte opp syklene med bensin med lavt innhold av metanol ettersom de skal stå stille en god stund.

Vi kom oss til lageret som ser helt ut som et hvilket som helst lager i Storage Wars og begynte det interessante spillet motorsykkeltetris. Jeg hadde regent på hvor lite og dermed billig lagerrommet kunne være og jeg hadde ikke lagt inn noe særlig margin. Etter å ha fått av sidevesker og toppbokser fikk vi til slutt buksert en sykkel med fronten inn og den andre med fronten ut. Det var ikke mer plass enn at vi måtte klatre over syklene for selv å komme ut av rommet. Med tanke på at temperaturen nærmet seg 30 grader var vi bra svette når oppdraget var fullført. Vi fikk bestilt en Uber og etter å ha buksert all bagasjen rundt lagerbygningen og ut porten, satt vi like etter på vei til LAX med bagasjerommet fullt av bokser og baksetet fullt av oss og resten av bagasjen på fanget da passasjersetet foran var off limits for oss. Fikk sjekket greit inn og fikk ca. en time i den californiske solen på terrassen tilhørende loungen før vi gikk om bord og satte kursen mot et høstkaldt Norge.

Nå blir det en god stund uten amerikanske eventyr, neste planlagte tur er først i juli neste år. Den foreløpige planen er å starte i Los Angeles og avslutte i Las Vegas. Hvilken rute vi tar for å komme oss dit og hva vi får se på veien vil tiden vise.

Oppsummering

• 8,5 dager på veien

• 11 dager hjemmefra

• 6 delstater

• Litt over 4500 km

• Temperatur fra 32 F (0 C) til 98 F (37 C)

• Regn,snø,hagl men aller mest strålende sol

Masse trivelige, gjestfrie folk. Mesteparten av dem vi har møtt har vært utilslørte Trumptilhengere, men alle har vist menneskelige trekk, de har faktisk vært skikkelig trivelige folk som kunne føre normale samtaler.

Nok en gang, helt fantastisk tur!

---

Andre innlegg i serien:

Prolog

Del 1

Del 2

---