39 grader, sola HAMRER i huet. Det renner svette til og fra tenkelige og utenkelige steder – mye fra ALBUENE mine faktisk! Hodet dunker, synet svikter, hjertet hamrer.
Hva skulle jeg vel ikke gitt for en god regnskur nå!!?
Eeeeh, la oss spole litt tilbake, det har jo skjedd litt av hvert siden sist.
Vi forlot Bologna i løftet stemning etter et par fine dager som turister der.
Et langt og litt kjedelig strekk bragte oss til Bertinoro, en ellers søt liten landsby der den offisielle ACT-ruta starter.
Været var godt og optimismen høy selv om jeg våknet ganske forkjøla denne dagen.
Ruta tok oss raskt opp i øde åssider, høyere og høyere.
Jeg vet ikke hvorfor værgudene hater oss så mye, men vi hadde ikke før begynt på grusen, så veltet regnet ned igjen.
Mot toppen var veien vasket godt ut og lignet mer et elveleie enn en snill grusvei og så gikk det slik det pleier – litt uoppmerksom et øyeblikk der og forhjulet skvetter ut av sporet og man går på trynet.
Et udramatisk fall, men TUNGT å komme opp igjen! Først skal sykkelen på hjulene igjen med all bagasjen og så må den bakses baklengs ned igjen den bratte bakken. Å SNU denne elefanten i en bratt bakke er ikke å tenke på.
Gudskjelov får jeg hjelp av Erik og kommer meg ned. Men fullstendig gåen og med skadet selvtillit blir vi enige om å skippe mer grus den dagen og heller komme oss til et hotell i Citta di Castello for å få tørket opp og varmet oss.
Vel innlosjert der blir jeg ORDENTLIG dårlig utover ettermiddagen, Erik er en omsorgsfull person og stikker ut og skaffer en Covid-test – og ganske riktig….
VAR kanskje ikke så rart at jeg ble så utrolig sliten oppi lia der, da?
Natta og dagen derpå var horribel; tungpusta, høy feber, hoste og hodepine. Våkna på toppen av et vannbad, psyken lå på bånn.
Heldigvis fikk vi tryglet oss til en ekstra natt og jeg tilbragte tiden med dårlige amerikanske serier. De der som er såpass skrotete at man må spole over sekvensene der mann og kone diskuterer livet, barneoppdragelse etc…
Men – under over alle under – allerede neste dag var formen bedre og vi kom oss av gårde igjen. Ned gjennom de supervakre regionene Marche og Abruzzo bar det. Høye, dramatiske fjell og dype daler og superfine mc-veier, virkelig flott! Her er det virkelig potensiale for mer feriering, på mc eller sykkel!
Nysgjerrige som vi er var vi også oppom L’Aquila som ble så skrekkelig rammet av jordskjelv i 2009. Store deler av det gamle sentrum ligger fortsatt i ruiner og mange av bygningene ellers i byen er skadet og midlertidig stivet opp med tre- og stålbjelker i påvente av mer permanent reparasjon.
Fikk ikke tatt noen bilder der, men det kommer på videoen til høsten.
Vi slet litt med å finne hotell denne fredagen. Det er visst ferieslutt for vanlige arbeidsfolk, selv om skolene ikke åpner før i september. Så vi endte opp litt ute i huttaheiti, i Raiano, for å få tak over hodet. Det viste seg å være et lykketreff – det var en riktig hyggelig liten by med en stor fiesta på gang. Og fiestaer i små italienske byer skal man ikke kimse av!
Først religion, selvfølgelig – messe med påfølgende prosesjon rundt i byen.
Deretter fest på torget med musikk og innleid band. Bra musikk, publikum satt høflig på stoler og så på, ikke EN var ute og danset.
Jo – EN afrikansk kvinne med sin lille sønn svingte seg.
Det hele ble avsluttet med et heidundrende fyrverkeri ved midnatt. Redd for skogbranner er’em, men raketter skar’em ha! Spektakulært og i takt med musikken.
Så får det heller være at Erik nesten ble grisebanket av to strenge politidamer fra Polizia Locale for å ha parkert i gågata inne i Centro Storico.
Vi ble gode venner etterpå og fikk, etter å ha vist anger og ydmykhet, parkere på innegjerdet og avlåst kommunal grunn 🙂
Turen gikk videre sydover i helt magisk nydelig natur. Det er jo ikke slik at jeg er så veldig glad i å klyve rundt i fjellet, men å SE på dette landskapet er noe helt annet! Og veiene var fortsatt veldig bra.
Og været har jo blitt helt FANTASTISK bra. Sola skinner og temperaturen makser på mellom 36 og 39 grader, dag etter dag, det er helt forferdelig så bra det ble!
I det vi entrer Puglia flater landskapet ut og blir helt preget av landbruk. Uendelige områder med oliven, druer og frukt.Og nå er vi skikkelig sydpå igjen. Ute langs veiene er det søppelberg med jamne mellomrom, inne i byene flyter det i gatene. Jeg skjønner ikke hvordan det kan endre seg så brått, mistenker at det har noe med kulturen å gjøre?
Og å parkere på gata er plutselig nesten ikke LOV lenger.
Hotellverten i Cerignola («Italy is the best country in the world, and Puglia is the best region in Italy!») guider oss lange veier til en låst, privat garasje. Flott service, men synd at det skal behøve å være slik.
Siste etappe i Italia tar oss gjennom det brennheite, gule landskapet ned til Brindisi, havnebyen i sør. Varmen tærer på, den tømmer energien din og evnen til å tenke og beslutte selv de enkleste ting. Alt er fuktig og klebrig, selv passet som ligger i en lukket plastpose er lefsete og ekkelt.
Man MÅ jo ha kjøreutstyr som tåler en velt, men kroppen skriker etter å kaste skiten og kjøre California style slik de lokale gjør.
Man vil bare kjøre og kjøre. Står man stille blir man stekt, beveger man seg får man i alle fall LITT luft og kjøling. Man drikker og drikker og alt bare fordamper. Urinen blir oransje, om det kommer noe i det hele tatt. Å stoppe for å se på noe blir stadig mindre sannsynlig.
Stoppet likevel et øyeblikk for å betrakte noen av de berømte trulli-husene som Puglia er så kjent for – de kommer i alle slags størrelser og varianter.
Noen ligger i ruiner, noen fungerer som lager og andre er tatt i bruk og innkorporerert i moderne boliger. Ganske kule med den koniske toppen
Da er det bare å takke Italia for seg for denne gangen og komme seg på båten til Hellas og neste del av turen!!
PS: Her i Italia får vi endelig litt valuta for pengene, for her elsker selv gamle damer syklene våre. De synes de (og vi?) er GRISETØFFE!
Eller var det BARE gamle damer, nå husker jeg ikke helt….
