Jeg fortalte på pauserommet på jobb at jeg hadde kjøpt billetter til en ny Amerikatur. Denne gang utgangspunkt Las Vegas. Arnt, som jeg jobbet sammen med, hadde også vært i statene og kom med en sterk anbefaling om å besøke Sedona når jeg først var i det sydvestlige hjørnet av USA.
Ikke lenge etter satt jeg på flyet. Nå er det sånn at været ikke alltid er på min side når jeg er på motorsykkeltur. Det er heller ikke ofte at California og Arizona rammes av tropiske stormer. Det skjedde i 1997 når Hurricanen Nora traff land, og den neste var Hurricanen Rosa som sammenfalt med mitt besøk høsten 2018. En kategori 4 orkan med vindstyrker på 240 km/t. Den slapp 175 mm nedbør over deler av Arizona og forårsaket store flomskader.
Flyet mitt landet i San Fransisco og jeg skulle videre med lokalfly til Las Vegas. Om bord informerte kapteinen om denne Hurricane som var på vei inn over land, og han mente vi skulle fly en rute slik at vi kom utenom uværet. Sånn gikk det ikke, vi traff Rosa midt i smørøyet. Det ble mitt livs flytur. Når det verste turbulensen sto på var kapteinen flere ganger på høyttaleren for å berolige. Men vi var rolige, veldig rolige. Ingen sa ett ord. Alle satt som skolelys, bleke og anspent. En time forsinket landet vi trygt på McCarran lufthavn. Forklaringen var at det er umulig å forutse hvilken retning en sånn storm beveger seg.
Men jeg kom meg på sykkelen etter en turbulent start på reisen. Første del av turen gikk sydover på AZ-95 S langs Colorado River med mange idylliske steder ved elvebredden. Bensinstopp i en liten by som het Parker. Her tenkte jeg å ta peiling mot Sedona som Arnt hadde pratet så varmt om. Ideen var å kjøre til Prescott som er ett vintersportssted i fjellkjeden Bradshaw Mountains. Og dagen etter noen få mil nordøst til Sedona.
Fra Parker kjørte jeg 15 mil i flatt ørkenaktig landskap før jeg så fjellene reise seg foran meg. Det var ikke bare landskapet som endret seg. Himmelen ble faretruende svart, trolig restene etter Rosa. Nå begynte det å regne, noe så usannsynlig. Jeg stoppet gjennomvåt ved en utkjørsel for å flytte mobiltelefon og lommebok over i de tette sideveskene. Når jeg skal på motorsykkeltur er jeg svært selektiv når jeg pakker. Jeg tar aldri med meg ting jeg kanskje ikke får bruk for. Der ligger forklaringen på hvorfor jeg ikke hadde regntett overtrekksdress.
Veien over fjellet heter AZ-89 N. Den er svingete, bratt og smal og høyeste punkt er 1800 moh. Fra byen Congress til Prescott er det 70 km og jo høyere jeg klatret oppover jo kaldere ble det. Snart gikk regnet over til sludd og våt snø. Ufyselige flak på størrelse med vaskefiller som klasket mot meg og trengte inn overalt. Kan dere tenke noe så vått – og kaldt!
Etter hvert begynte slapset og legge seg i veien. Jeg var anspent og nervøs når jeg skulle manøvrere 400 kg Road Glide nedover denne krøtterstien på ett slikt føre. I en slik tilstand fryser man ekstra.
Vel nede i Prescott (1500 moh) var jeg så gjennomvåt og kald at hele kroppen skalv. Ett varmt måltid, en varm dusj og tørre klær gjorde ikke underverker. Jeg følte at kulden stadig satt i kroppen når jeg krøllet meg sammen under dyna på motellet.Synet av snøværet som møtte meg om morgenen begeistret heller ikke.
Jeg kledde meg opp i mine fortsatt våte kjøreklær og tok beslutning om å stryke Sedona fra besøkslista. Framhjulet pekte nå sydover retning Phoenix mot lavereliggende strøk og deretter øst mot New Mexico.
Turen i det sydlige Arizona var en god erstatning. Landskapet med de karakteristiske Saguaro-kaktusene var en opplevelse som ga assosiasjoner til 60- 0g 70- tallets westernfilmer, tegneserier og -bøker. Ennå husker jeg hvordan jeg som ung levde meg inn i disse historiene fra det ville vesten. Saguaro-kaktusene som blir over 12 meter høye er ett ikonisk symbol på det sydvestlige USA. Men alle reiser tar slutt, og vel hjemme på pauserommet på verket spurte Arnt: “Var du i Sedona?”. Nei, det ble ikke anledning til det denne gang, måtte jeg svare.
Gunnar J. Lundal er en motorsykkelentusiast, pensjonist, kampsportinstruktør, far, bestefar og oldefar. Født i 1956, oppvokst i Odda og Tyssedal og bor i Farsund.
Har i en mannsalder nytt motorsykkelivets gleder i Norge, Europa, USA, Australia og Tasmania, men er først og fremst USA-entusiast.
En innstilling om å leve mens man kan ble tydeligere etter en alvorlig kreftsykdom noen år tilbake.
